Blodsugeren som bare vil synge opera

Vampyrkos i «A Vampyre Story».

html,body { border: 0px; } DET HAR LENGE vært knyttet stor spenning til eventyrspillet «A Vampyre Story». Ikke bare er spillet utviklet av veteraner fra LucasArts, men klassiske spillserier som «Monkey Island» er dratt fram når spillet skal beskrives.

Det er ikke hverdagskost at det i disse dager utgis et rent pek-og-klikk-spill med en så gjennomført og unik stil som «A Vampyre Story».

Grafikken er på høyde med det beste fra eventyrspillenes gullalder, med utførlig håndmalte bakgrunner og en detaljrikdom i alt fra animasjoner og scener til samtaler og gåter.

VI FØLGER DEN forhenværende operasangerinnen Mona de Laffite, som mot sin vilje er blitt vampyr — og derfor oppholder seg på et dystert slott i Draxylvania, langt fra de store scenene i Paris.

Hennes store drøm er å vende tilbake til rampelyset, til tross for at hun noe benektende er avhengig av blod og kistesøvn.

Sammen med sin følgesvenn, flaggermusa Froderick, må Mona først ta seg ut av slottet, noe som utgjør godt over første halvpart av spillet. Deretter møter hun på en rekke utfordringer i landsbyen utenfor — og så er spillet ferdig.

DET ER DESSVERRE i korteste laget for å være et fullprisspill, spesielt når vi ser at «slutten» legger opp til en andreepisode idet vi helst av alt skulle fortsatt med en gang. Hadde det ikke vært bedre å gjøre som «Sam & Max», og utgi i episoder?

Stort sett er gåtene underveis interessante, selv om det finnes flust av ulogiske og frustrerende løsninger som lett fører til famling i blinde. Mye veies heldigvis opp av den lune humoren.

«A VAMPYRE STORY» er så vidt jeg vet ikke i norske butikker ennå.

Ironisk nok er digitalversjonen på den halvålreite spilltjenesten GamersGate dobbelt så dyr som butikkversjonen på for eksempel Play.com — der havner den under den magiske 200-kronersgrensa, noe som absolutt gjør det verdt pengene.

Blodsugeren som bare vil synge opera