BLIR KJEDELIG: Stephenie Meyer klarer ikke å lande historien om Bella og Edward på en vellykket måte i den siste «Twilight»-romanen.
BLIR KJEDELIG: Stephenie Meyer klarer ikke å lande historien om Bella og Edward på en vellykket måte i den siste «Twilight»-romanen.Vis mer

Blodsuppe

«Før daggry» avslutter «Twilight»-tetralogien på en alt annet enn livfull måte.

||| ANMELDELSE: Det er jo nesten alltid sånn. Oppfølgere er dårligere enn originalen. Finalen er sjelden høydepunktet i en serie. Det er vanskelig å beholde friskheten og fantasien på topp gjennom tusenvis av boksider - i alle fall om du er Stephenie Meyer og boksidene det er snakk om er de fire bindene i den astronomisk suksessrike «Twilight»-tetralogien.

Bøkene har fått blodet til å bruse i årene til tenåringsjenter verden over, slik blodet som bruser i årene til high school-eleven Bella Swan gjør den udødelige og uutholdelig kjekke vampyren Edward Cullen ør av kjærlighet.

Blodsuppe

Deres historie fortelles ferdig i «Før daggry», den klart svakeste boken i serien.

Mindre hverdag For det første sliter «Twilight»-serien med samme problem som så mange lange fortellinger med innslag av det fantastiske: De er mest spennende i begynnelsen, når de alminnelige hovedpersonene konfronteres med noe uforklarlig og gradvis blir kjent med en ny og magisk verden.

Mot slutten er det underfulle universet blitt for velkjent, hverdagen har sklidd nesten helt vekk, og den store finalen blir for fjern og pompøs. Dette skjemmer til en viss grad både «Ringenes Herre» og «Harry Potter», men særlig «Twilight»-bøkene.

For det andre lar Meyer horroreffektene ta overhånd. «Twilight»-bøkene oppfattes i så stor grad, og dels med rette, som ren romantikk, som Bøgenæs-svermerier med hoggtenner, at det er lett å glemme at forfatteren aldri har lagt fingrene mellom i skildringene av de mørkere siden av vampyrlivet, og beskriver kropper som slites i stykker og blod som siler uten å blunke.

Bryllupsklokker «Før daggry» begynner med Bellas og Edwards bryllup. Snart er Bella gravid. Det vrange fosteret sparker i stykker ribbena hennes og bærer alle tegn på å være et skrømt à la «Alien» eller «Rosemarys Baby». Blod og gørr blander seg med en søtlanden romantisering av spedbarnsfamilielivet i bokens første halvdel, som er oppsiktsvekkende kjedelig. «Før daggry» er nær åtte hundre sider lang, det er flere hundre sider for mye.

Det hjelper ikke at den ulykkelig forelskede Jacob tar over fortellerstemmen i lange partier, hans sparring med hunnulven Leah er langt fra så spenstig som den er ment å være, og mindre kvikk enn Bella og Edwards tilsvarende fra første bok.

Effektiv forteller Meyer, som er en språklig lite sofistikert, men dramaturgisk effektiv forteller, finner igjen restene i formkurve i romanens siste del, der Bella og hennes nye familie går mot de mektige Volturiene. Meyer er god på å sette rivaliserende strategier opp mot hverandre og skape nysgjerrighet om hvem som vil vinne og hvordan.

Men også her kløner Meyer det til med å introdusere et helt kobbel nye vampyrer med rare navn som er umulige å holde fra hverandre, og med å bli for eksaltert og selvhøytidelig, ikke ulikt sin egen Edward, som på slutten fremstår mindre som drømmemannen og mer som han litt dølle fyren du møtte på fest - som aldri levde opp til sitt eget ytre, og som du sirkulerte videre fra etter ti minutters tørrprat.