BLANDEDE FØLELSER: - Det er noe skammelig over uviljen mot dem vi er glad i. Derfor forsøker vi å glemme det. Men slike tvetydige følelser har vi, og Proust viker ikke unna dem, sier professor Karin Gundersen. Hun har skrevet bok om Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», og om familiebånd og kjærlighet i den. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
BLANDEDE FØLELSER: - Det er noe skammelig over uviljen mot dem vi er glad i. Derfor forsøker vi å glemme det. Men slike tvetydige følelser har vi, og Proust viker ikke unna dem, sier professor Karin Gundersen. Hun har skrevet bok om Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», og om familiebånd og kjærlighet i den. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Blomsterduft fra fortiden

Det er hundre år siden storverket «På sporet av den tapte tid» først kom ut. Professor Karin Gundersen har skrevet om hvordan fortiden alltid er til stede i øyeblikket, i romanen og i oss.

Den drømmende, ertende vagheten er der fra første stund, første ord. «På sporet av den tapte tid», Marcel Prousts veldige romanverk som begynte å utkomme for hundre år siden, med et vingespenn over syv bøker og fire tusen sider, åpner med setningen: «Lenge gikk jeg tidlig til sengs».

Det er en begynnelse som sømmer seg for en roman som, blant så mye annet, handler om det snirklete forholdet mellom nuet og fortiden, historien og hukommelsen, hvordan ens eget liv utvider seg og trekker seg sammen, hvordan en glemt episode kan komme farende, gjenopplivet av en lukt eller smak eller følelse. Den mest berømte metaforen, som setter i gang en eksplosjon av assosiasjoner og bringer barndommen i den lille byen Combray frem igjen for fortelleren, er unnselig og sandfarget: En Madeleine-kake dyppet i te.

Se bare på åpningssetningens «lenge». Når begynte dette «lenge», når sluttet det? Hvor lenge varte det? Det vet ikke leseren. Det er kanskje ikke engang den som skriver, sikker på.

Dette «lenge» fanget blant annet oppmerksomheten til Karin Gundersen, professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, som har gjort revisjoner og korrigeringer i oversettelsen av «På sporet av den tapte tid», eller nærmere bestemt den første boken. Den kommer i ny utgave denne uken, i anledning hundreårsjubileet. Gundersen har også skrevet den nye boken «Kunsten eller livet?», om Prousts livsverk.

- Tid er ikke noe konstant, sier Gundersen.

- Den kan gå fort eller sakte. Episoder fra andre tider blander seg inn i det vi opplever. Vi ser ikke bare denne dagen, dette nuet. Fortiden er hele tiden nær oss. Det er noe vi opplever, hele tiden, men det er ikke alltid vi tematiserer det overfor oss selv. Proust tar det opp og ser på det, fra sitt eget unike ståsted.

Hun peker på en scene mot slutten av verket, der fortelleren er i et selskap hos prinsessen av Guermantes og legger merke til at alle er blitt så gamle.

- Gjestene tar liten plass i rommet. De er små og skjøre. Men de rommer epoke etter epoke, fordi de bærer med seg sine egne livsløp. Tiden er rommets fjerde dimensjon. Og menneskene opptar større plass i tiden enn i rommet, fordi de, som Proust skriver, «berører på én og samme tid epoker som ligger så langt fra hverandre».

Det er klart en slik fortelling ikke kan bli helt kronologisk, ikke være strukturert som begynnelse, midte og slutt, langs klassiske akser for årsak og virkning, slik romaner flest var før Proust.

-  «På sporet av den tapte tid» avslutter noe og begynner noe, sier Karin Gundersen.

- På en måte er det den siste store realistiske romanen, i linjen etter Stendhal, Balzac og Flaubert. Den er forankret i historisk tid.  

Men så omkalfatres alt. Første bok handler om fortellerens intense sansing, som barn, av den lille verdenen i Combray, om observasjonen av familien og av den dypt elskede moren. Deretter springer romanen tilbake til en tid før dette, til kjærlighetshistorien mellom Swann, en rik nabo i Combray, og kurtisanen Odette.

- Først og fremst er det gjentagelser og metaforer som binder sammen det som skjer, hendelsene og gjenstandene som betyr mest for personene.

Kjærlighetshistorien mellom Swann og Odette skal senere speiles av fortellerens forelskelse i Albertine. Dette igjen, og så mye av det som oppleves, har forgjengere og speilbilder i historien og litteraturen.

- Proust var enormt belest, sier Gundersen.

- Så mye annen litteratur er til stede i «På sporet av den tapte tid», direkte og indirekte. Fortelleren går gjennom en kirke og ser samtidig bakover i historien. Det er en arkeologisk måte å skrive på, der noe nytt stadig graves opp. Men dette gjør jo også at den kronologiske tiden vakler. Det er en fordel om leseren er belest, selv om man ikke trenger å forstå alt. Men det er ikke noe poeng å begynne med Proust.

«På sporet av den tapte tid» er berømt for så mangt, men også for å tvinge sine lesere i kne. De lange, vakre, slyngende setningene, som kan gå over hele sider, kan være vanskelig å henge med på. Kunnskapstettheten krever konsentrasjon. Det er kanskje betegnende at da denne journalist glemte igjen første bok i den norske syvbindsutgaven på flyet til Bergen, da det gjensto femti sider, og saumfor Bergen sentrum etter erstatning, var det av fem bokhandler ikke én som hadde første bind. Samtlige hadde bind to til syv.

Også det stofflige hos Proust som tilhører en fremmed, ornamentert verden. De tallrike bildene, de talende detaljene som røper en manns eller en kvinnes tenkemåte og lynne, er hentet fra et privilegert sjikt, hvis medlemmer kan uttrykke seg eller avsløre seg gjennom det materielle. Her er blonder og broderier, fugler i bur, og mengder på mengder med blomster.

- Ingen forfatter kan skrive dette uten høy dannelse og kjennskap til fornemme kretser, sier Gundersen.

- Han må ha hatt tid og tilgang til øvre sjikt. Som lesere må vi være glade for at Proust var velstående og kunne bruke livet på å lese og skrive. Menneskene leseren møter tilhører en annen tid og et helt annet samfunn. Men likevel ligner de jo på oss.

For «På sporet av den tapte tid» er også et emosjonelt verk, der origo er en forteller som er følsom inntil det nevrotiske, som lett hensettes til ekstase og besjeler verden rundt seg. Som barn nærer han en intens kjærlighet til og medfølelse for sin snille bestemor, naturmennesket som ertes av de andre for sin stadige flakking utendørs og som verken kan eller vil gi igjen med samme mynt. Men hengivenheten er blandet med skam, som når bestemoren slår opp vinduene på en restaurant der hun er med barnebarnet, vinden slår inn og feier med seg løse gjenstander og alle blir sinte på henne og synes hun er bondsk.

- Han elsker bestemoren sin, og hun vekker ubehag hos ham, sier Karin Gundersen.

- Slike tvetydige følelser har vi. Vi forsøker å glemme det, for det er noe skammelig over denne uviljen mot mennesker vi er glade i. Men Proust viker ikke unna.

Hun advarer mot å la seg rive med på fortellerens store følelsesbølger.

- Lar du deg gripe for mye av Proust, mister du de store linjene av syne. Forfatteren har kontroll. Han holder hodet kaldt også der fortelleren ikke gjør det.

Men så er det denne kjærligheten, da. For blikket for symboler og skjulte linjer blir såklart enda mer desperat søkende når fortelleren forelsker seg, først i Swanns datter Gilberte, så i Albertine.

- Kjærligheten pleier ikke å ende med lykke hos Proust, men den er trening i å føle og tenke, på noe som er viktig å tenke og føle på.

I «På sporet av den tapte tid» er ikke kjærligheten noe som kastes på deg, det er noe menneskene skaper selv. Vi sitter i vårt eget garn.

Og så ligner den på litteraturen. Han som leser de store forfatterne, forsøker iherdig å lese den utkårede.

- Både kjærlighet og litteratur er god trening for fortolkere, sier Gundersen.

- Når vi er forelsket, mobiliserer vi alt vi har av oppmerksomhet og tolkningsevne. For spørsmålet er så enormt viktig å få svar på: Er jeg elsket eller ikke?

Forfatter Marcel Proust.
Forfatter Marcel Proust. Vis mer