Blood On The Dancefloor» (U

Tida da Michael Jackson sklei halvnaken rundt på bassengkanten etter tonene av en eller annen sørpete ballade er definitivt over for denne gang. På albumet «Blood On the Dance Floor» er det råskinnet Jacko som dundrer inn på dansegulvet. Vi har hørt de fire nye låtene på Jacksons snart utgivelsesklare album!

Onsdag førstkommende slippes albumet «Blood On the Dance Floor - History In the Mix». Åtte av platas 13 låter er remixede «History»-låter. Den niende, «Ghost», ledsaget Jacksons kortfilm med samme navn, som ble lansert sist høst.

De fire siste representerer det nye på albumet, og er således det mest interessante ved denne utgivelsen. Slik vurderer vi popkongens nye materiale:

Ingen klassiker

Helt umiddelbart kan vi ikke forstå at Jacko har noen nye klassikere i ermet.

Men med veldreide låtskrivergrep og en sedvanlig lynproff produksjon som formelig skriker etter store anlegg, så kan vi ikke akkurat påstå at Jackson har mistet grepet.

De nye kuttene er imidlertid i langt større grad basert på groove og rytme enn på refreng og melodi. Låtene er til dels mørke, ja nærmest dystre, og tungt groovende.

«Morphine» har Jackson hjelp av berømte Andrae Crouch Singers, som også er å høre på Oslo Gospel Choirs siste plate. Men det er langt ifra noen gla'-gospellåt vi snakker om. Låta er piskende, sugende og hatefull i sin suggererende rytmeføring. Men det svinger rått, og produksjonen er noe bortimot hårreisende bra.

«Superfly Sister» er i sin helhet skrevet og spilt inn av Michael Jackson og Bryan Loren. Med sitt minimalistiske og monotone komp framstår den som mystisk og ertent funky. Den kiler der den skal kile, for å si det slik. Jacko er helt klart til å kjenne igjen, men like fullt et overraskende kreativt og vellykket grep fra en leken Jackson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Is It Scary» er et produkt av Jacksons samarbeid med sine mangeårige kompanjonger Jimmy Jam og Terry Lewis. Lydbildet er nok en gang pirrende lekkert og detaljrikt, men denne gangen virker produksjonen å overgå innholdet.

Luskende Jacko

Og så har vi tittellåta, da. «Blood On the Dance Floor» har også noe av denne mørke stemningen i seg. Du ser liksom Wacko Jacko for deg idet han lusker i en eller annen dyster bakgate og er et uforutsigbart dansende villdyr - «Bad» og «Dangerous» på samme tid. På tross av et noe svakt refreng redder låta seg i land på Jacksons lidenskapelige vokal mot slutten.

Totalt sett er Jacksons nye materiale overraskende lite singelbasert. Til han å være er låtene innadvendte og ukommersielle. Ingen av de fire er i nærheten av å være noen superhit, og det er jo litt uvanlig fra en fyr som har dratt en tilsynelatende endeløs rekke med hits ut av ermet de siste 15 pop-åra.

Denne gangen er det ikke hits, men blod, svette og tårer på dansegulvet som teller for Jacko.