Bloomsbury i full blomst

Bloomsbury var en livsstil. Det er fortsatt en hyggelig bydel, og innenfor kunsthistorien er Bloomsbury definert som en egen kunstretning.

LONDON (Dagbladet): Vanessa Bell (1879- 1961), Duncan Grant (1885- 1978) og Roger Fry (1866- 1934) var alle tre kunstnere som gjennom sine arbeider bidro til å skape den kunsthistoriske termen Bloomsbury. Utstillingen på Tate Gallery er den mest omfattende noen gang. Den viser de tre kunstnerne i sammenheng - og til sammenlikning.

Kurator Richard Shone er mannen som har utarbeidet og satt sammen dette stykke kunsthistorie. Mønstringen på museet er den siste før gamle Tate blir et nasjonalgalleri for britisk kunst. Nye Tate, som skal romme moderne kunst, åpner ved Themsens bredd i mai neste år.

Avantgardister

Arbeidene som nå stilles ut, er i all hovedsak fra perioden 1911 og fram til 1920. Nesten 200 verk viser hvordan de tre avantgardistene bidro til at moderne kunst gjorde sitt inntog i Storbritannia.

Malerier dominerer utstillingen, men Tate viser også fram keramikk, møbler og fotografier fra Bloomsbury-kretsens radikale bohemliv.

Tate Gallery er ikke beskjedne når de tar for seg Bloomsbury-gjengen. Utstillingen er bygd opp i ti rom. Rommene er bundet sammen gjennom litterære titler, hentet fra Bloomsbury-kretsens forfattere. Mest kjent av disse forfatterne er Vanessa Bells søster, Virginia Woolf.

- Da Bloomsbury-kunstnerne først stilte ut sine arbeider, ble de møtt med fryktelige kritikker, forteller Richard Shone. Shones lidenskap for denne kretsen startet for 24 år siden. Da var han 15 år og skrev et fanbrev til Duncan Grant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nådeløse kritikere

- Da jeg skulle forberede denne utstillingen, leste jeg selvsagt all kunstkritikk fra den tida da disse kunstnerne stilte ut før første verdenskrig. Kritikerne var nådeløse og skrev om verkene med den største forakt, forteller Shone.

Det var også på den tida en London-herre tok paraplyen sin og brakk den i to mens det frådet rundt kjeften på ham. Raseriet ble forårsaket av en Gauguin-utstilling.

Bloomsbury-kunstnerne regnes som datidas avantgardister. De var radikale og brakte den moderne kunsten fram slik at det i aller høyeste grad irriterte det herskende borgerskapet i Storbritannia.

Kunstkritikerne på denne tida var skråsikre på at en Picasso eller en Matisse aldri noen gang ville kunne skape kunsthistorie. Maleren, kritikeren og designeren Roger Fry var en av pådriverne for moderne kunst. Blant annet gjennom sitt virke som kurator på Metropolitan Museum of Art i New York og ved sitt arbeid med å lage samtidsutstillinger i London. En av de viktigste var Manet-utstillingen i Grafton gallerier 1910- 11.

Radikale bilder

Stormønstringen på Tate Gallery åpner med et rom der en blir presentert for de tre kunstnernes tidligste arbeider, før de etablerte seg som egen gruppe.

Her er Roger Frys kraftfulle og fargesterke «Studland Bay» fra 1911. Bildet alle trodde var fra Tyrkia, inntil det nylig ble oppdaget at Fry hadde hentet sitt motiv fra grevskapet Dorset.

Ved siden av henger Vanessa Bells bilde «Iceland Poppies» fra 1908- 09. Et av de svært få maleriene fra Bells tidligste periode, ettersom nesten alle hennes arbeider fra før 1911 gikk tapt da atelieret hennes i London ble bombet under annen verdenskrig.

Utstillingens andre rom har fått navn etter Virginia Woolfs første roman: «The Voyage Out». Et av hovedbildene her er Duncan Grants «Queen of Sheeba» fra 1912. Dette regnes som et av Grants beste malerier fra den tida, med en markert og spesiell fargebruk.

Her finnes også et av de mest radikale bildene, Vanessa Bells mesterverk fra 1912, «Studland Beach». Banebrytende i sin minimalistiske form og fargebruk.

Samarbeid

Et rom er også viet kunstnernes portretter. Som gruppe samarbeidet de selvsagt også om modellene. Det var både praktisk og rimeligere rent økonomisk. Dermed kan publikum også studere hvordan de forskjellige kunstnerne betraktet modellen gjennom penselføring og fargebruk.

En av modellene som alle de tre kunstnerne brukte, var poeten og skuespilleren Iris Tree. Vanessa Bell malte henne, revolusjonerende nok for den tida, i bukser. Richard Shone beskriver dette som et av de sterkeste bildene fra Bell.

Blant portrettene er også Duncan Grants maleri av Vanessa Bell utført høsten 1918, da Vanessa var synlig gravid med deres felles datter Angelica.

Bloomsbury-kunstnerne levde med sin kunst malt på møbler og vegger. På utstillingen på Tate kan publikum også se en del av møblene fra den tida. Fotografier og keramikk fra designgruppa Omega utfyller bildet av en kunstnergjeng i full blomst. Verdt å få med seg.