Foto: Stian Andersen
Foto: Stian AndersenVis mer

Anmeldelse: Highasakite - «Uranium Heart»

Bløt svovel fra Highasakite

Den vanskelige fjerdeplata tar aldri fyr.

«Uranium Heart»

Highasakite

3 1 6

Pop

2019
Plateselskap:

Propeller Recordings

«Først av alt, spenningsmessig tar den forbausende få avstikkere. Tempoet holder seg stort sett i et sedat trav, hvor de kaskadeaktige refrengene får vokse seg store og dirrende i tur og orden.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Highasakite har vært norsk pops største og mest suksessfulle bedrift det siste tiåret. Så ble det en veldig offentlig knute på tråden mellom originalduoen, Ingrid Helene Håvik og trommeslager Trond Bersu, og den utvidede besetningen som i tillegg inkluderte Øystein Skar, Kristoffer Lo og Marte Eberson.

Om konflikten rundt splittelsen er en medvirkende årsak til at «Uranium Heart», bandets fjerde plate, låter som den gjør blir for spekulasjoner å regne.

Det som er sikkert er at Highasakite anno 2019 er et helt annet band enn gjengen som med «Silent Treatment» i 2014 føk med ekspressfart oppover salgs- og strømmelistene og inn i Musikk-Norges kollektive bevissthet.

Når det er sagt, så var også «Camp Echo» også et stort skritt til siden for den nervepirrende, våger vi kalle det; kunst-popen som preget de to første utgivelsene? Manøveren mot et mer strømlinjeformet og elektronikabasert uttrykk var med andre ord et faktum før konfliktene eskalerte.

Drama til side: Veien fram til «Uranium Heart» har vært lang og pakket med smaksprøver og forsiktige, famlende skritt. «Elastic State of Mind» og Stargate-samarbeidet «5 Million Miles» har for eksempel ikke funnet plass på plata. Begge til dels underveldende og noe retningsløse, mer preget av en trang til å skrive en pophit enn å formidle noe særegent, noe som jo har vært Highasakites største styrke - karaktersterke låter, paret med voldsomme, bildesterke tekster.

«Uranium Heart» tar ett skritt tilbake, men sliter fortsatt med form og innhold. Først av alt, spenningsmessig tar den forbausende få avstikkere. Tempoet holder seg stort sett i et sedat trav, hvor de kaskadeaktige refrengene får vokse seg store og dirrende i tur og orden.

Problemet er at melodiene, vokalfrasene og de arrangementsmessige grepene kjennes slitte og velprøvde. Luftige og svevende vers avløses av refreng med lag på lag med Håviks bevrende sang, det dundrer i klanget perk og synthene jobber med maks pondus.

Det er ikke det at «Uranium Heart» er en direkte dårlig plate. De fleste sangene har isolert sett noe for seg. «Out of Order» har dette uutgrunnelige refrenget som graver seg inn i hjernebarken når man lar sangen få jobbe litt. «Hail of Bullets» er udiskutabelt vakker i all sin andektige prakt.

Låter som «I Call Bullshit» og «Mexico» er adekvate sanger, men målt opp mot tidligere bedrifter er det et preg av andresortering over det hele. De tilfører liksom ikke Highasakite-kanonen noe som helst. Og når man rammer det hele inn i stillestående saker som «Too Early» og «I Think I Will Stick With You» er det som om plata aldri får den oppdriften som trengs for å komme i gang.

Kanskje det er utforskertrangen og fandenivoldskheten fra de tidlige platene man savner her? Kollektivt kjennes «Uranium Heart» litt som en våt fyrstikkeske hvor svovelen smuldrer opp - det vil liksom aldri ta fyr.