Bløtkakefesten

Surferosa har Norges dårligste hår. Og ofte de beste refrengene.

CD: Surferosa har vært norsk rocks friskeste pust det siste året, en tornado av pastellfarger, hockeysveiser og unorsk popselvtillit. Kanskje er de påtatt eksentriske, overdrevent 80-talls-ironiske og kjemperetro, men samtidig er de også et oppkomme av medrivende kraftpop og forløsende refrenger.

Fengende

Og det er nettopp i dette grenselandet - mellom fengende popmusikk og slitsomt teater - at Surferosa plasserer seg med sin debut.

Den fengende popmusikken først: «Lucky Lipstick» var en av fjorårets beste norske låter. Så langt er den også det feteste åpningssporet på et norsk album i år.

Kinesisk-tysk

«Chinese Moon» er en original kinesisk-tysk samkjøring som lever godt og lenge på sin tv-spillaktige orientalisme og tidsriktige kraut-electro. «Olympia» åpner som Sex Pistols, går over i et strengt postpunkvers før den tar helt av i et refreng som er så skamløst fengende at selv Per Gessle vil bli misunnelig. «Neon Commando», «Digital Audio-Work Situation» og «Panorama» er også låter med elementer som gir utvetydige utslag på hitmeteret.

For mye kake

Gjennom et helt album - selv om det bare er forbilledlige 36 minutter langt - blir Surferosas heseblesende, innfallsrike 80-tallspop likevel litt som å spise seg stappmett på bløtkake. Akkurat som tilfellet er for beslektede svenske band som Melody Club og The Sounds, tar formen luven av innholdet i det lange løp.

Formkonsekvens

Det går en tynn linje mellom formkonsekvens og masete insistering. I Surferosas tilfelle har de holdt dette lett i sjakk på sine to EP-er, i albumformat blir det litt for mye av det gode.

Når det er sagt: Nyt Surferosa som de refrengmesterne de er.

FRISKT PUST: Surferosa<P> plasserer seg i grenselandet mellom fengende popmusikk og slitsomt teater.