HALLGRIM BERG HAR IKKE skrevet en bok, men en pamflett i kvasibrevs form, noe han synes å tro fritar ham fra å dokumentere sine påstander og å argumentere konsistent for sine teser. På den annen side er det tvilsomt om han kunne dokumentert noe som helst, for resultatet av Bergs bekymringer og «refleksjoner» er blitt en trykksak blottet for faktiske kunnskaper om islam og muslimer, en pamflett hovedsakelig basert på fordommer og dyp fremmedfrykt - og et grunnleggende reaksjonært politisk prosjekt. Berg demonstrerer gjennomgående at han intet vet om islam og muslimsk kultur. Dette innrømmer han for så vidt eksplisitt (s. 28), og gir et eklatant eksempel når han skriver: «De mest beinharde motstandarane [av demokrati] er de islamske Sunniane (...) I dag er dei inne i nær seksti land og er like fanatiske som Wahhabiane, sine ideologiske søskenborn: anti-vestlege, anti-moderne, anti-kristne, anti-jødiske.» Men «alle» muslimer, dvs. ca. 85 %, er sunnimuslimer. Dette er hovedretningen innenfor islam. Wahhabismen er en variant av sunni-islam, ikke noe ideologisk søskenbarn. Med andre ord: sunnimuslimer kommer i alle varianter, fra de lite troende via de «moderate» (de fleste) til de fanatiske - og variasjonsbredden er tilnærmet uendelig. Uten denne kunnskapen blir forståelsen av islam og muslimske samfunn umulig.
DEN HISTORISKE arabisk-muslimske ekspansjonen for 1400 år siden har heller ikke Berg kunnskaper om. Den blir imperialisme og okkupasjon. I sannhet et nytt perspektiv på befolkningsoverskudd, folkevandringer og historisk politikk. For eksempel heter det om den arabisk-muslimske politiske og kulturelle dominans i Spania fra begynnelsen av 700-tallet at dette var en 800 år lang okkupasjon (s. 29). Dermed bruker Berg begrepet okkupasjon på en komplett meningsløs måte. Og i alle fall blir det langt mer meningsfullt å snakke om den europeiske okkupasjonen av Nord-Amerika (og Australia og New Zealand). Videre om den arabiske ekspansjonen heter det at den ble stoppet ved Poitiers i 832 av Charles Martel, ellers hadde Europa trolig vært muslimsk i dag (s. 29). Vel, den rimelige og nå vanlige oppfatningen blant historikere er at den arabisk-muslimske framrykkingen nord for Pyreneene var et siste framstøt i en ekspansjon som hadde mistet sin kraft og sitt grunnlag. Det var ikke mulig å utstrekke kontrollen lenger på grunn av mangel på folk. Men Berg har en ideologisk historieforståelse som forklarer ekspansjonen primært i religiøse termer.
SLIK KUNNE MAN fortsette å peke på kunnskapsløshet, manglende begrepsavklaring og fravær av historisk kontekstualisering, for ikke å snakke om refleksjon omkring forholdet mellom tradisjonelle og moderne samfunn, i en pamflett som renner over av grove påstander og faktiske feil.Bergs mangel på kunnskaper erstattes av klisjeer, overfladiske kunnskapsbrokker (dvs. enkelteksempler) og stereotypier; kort sagt: fordommer. Men Bergs pamflett er verre, for han blander sine fordommer med en konspiratorisk tilnærming til historiske bevegelser, folkevandringer, sosiale prosesser og religiøst-kulturelle dynamikker. Dermed blander han berettiget frykt for og kritikk av islamistisk terrorisme, som kan knyttes til konkrete personer og deres motiver, og demografiske makrotrender og migrasjonsprosesser. Alt dette framstiller Berg gjennomgående som resultat av en «konspirasjon», nemlig en bevisst muslimsk politikk dirigert av sentrale islamister og islamske grupper. Derfor snakker Berg om muslimsk invasjon av og galopperende islamisering i Europa.
DETTE ER EN TYPE feiltenkning eller kategorimistak som følger av å blande forskjellige analytiske nivåer, for eksempel enkeltpersoners handlinger med overordnede kulturelle praksiser og demografiske trekk, noe som også kjennetegnet mellomkrigstidens antisemittisme. Her ble alt jødene gjorde sett i perspektiv av en masterplan for verdensherredømme. Enkelte jødiske organisasjoner ble uttrykk for organisering av hele det jødiske folk, og sosiale forhold, forskjellige jøders politiske engasjement på mange sider i det politiske spekteret, ja selve diasporatilværelsen ble sett som resultat av en slu plan for verdensherredømme. Resten av «planen» var lett å forstå fordi det lå i jødenes natur å intrigere og kontrollere. Slik opptrer muslimene også for Berg, for eksempel: «Islam har minst fem sterke våpen: Religion, emigrasjon, barnefødslar, olje og tolmod i hundreårsperspektiv. (...) I tillegg er det snakk om å ta i bruk dei strategiane som å til for å få fredelege menneske til å bøye av: Redsel, press, aksjonisme, vald, og jamvel terror mot sivile mål ...» (s. 27). Slik blandes det individuelle og det overordnet kollektive i en forvridd stereotypi om Islam og Muslimen. På toppen av det hele får vi høre at «Fienden er stort sett usynleg» (s. 32). Parallellene til antisemittismen er altså mer enn påfallende - og mer enn ubehagelige.
BERG AVSLØRER en dypt reaksjonær holdning i møte med den islamske trusselen. Han vil tilbake til en tid hvor de «vestlige» verdiene var uanfektet, og USA var en uproblematisk alliert. Dette er umulig, blant annet fordi de «vestlige» verdiene - menneskerettighetene - aldri har vært selvsagte og uanfektet. For eksempel har Bergs eget parti ikke vært noen pådriver for den moderne forståelsen av menneskerettighetene han nå forfekter. Hans reaksjonære frekkhet er grov, når han framholder at Vesten har frambrakt kvinnefrigjøring, rettigheter for homofile og sosiale rettigheter for folk flest, som vi nå må forsvare mot invaderende muslimer, når alt dette er rettigheter konservative i både Europa og USA har motsatt seg. Nå omfavner og påkaller Berg disse verdiene, ikke for å bidra til ny frigjøring for flere, men for å bruke menneskerettighetene som våpen mot dem han ikke liker. Han vil faktisk legitimere inngrep og innskrenkinger i menneskers fri- og rettigheter med henvisning til menneskerettighetene, i håp om å gjenopprette en tapt tid. Slik blir Bergs prosjekt ekte reaksjonært.
DETTE BETYR IKKE at Berg blir fascist eller brunstripete (og jeg synes det er uheldig at Klassekampen (24.02.) tolket mine uttalelser i den retningen), for Berg har en genuin tro på det antitotalitære i sin kritikk av islamismen og i troen på USAs fortreffelighet. Kanskje ligger det et lite håp her, et håp om et nytt perspektiv dersom Berg tar seg bryet med å skaffe seg faktiske kunnskaper. For det er ikke kunnskapsløshet og reaksjonær fordomsfullhet som trengs for å møte vår tids utfordringer. Det som trengs er solide kunnskaper, forståelse og et konsekvent forsvar for alles menneskerettigheter.
