Blottet for nyheter

Et konvensjonelt verk om en ukonvensjonell krig.

BOK: Det kunne gått verre. Mye verre, ifølge en av verdens fremste kald krig-historikere, amerikanske John Lewis Gaddis. Det startet med at frykten vendte tilbake etter annen verdenskrig og «endte i en håpets triumf». Utsagnet er banalt, all den tid alt alltid kan gå mye verre, men det avslører hva slags utkikkspunkt Gaddis betrakter historien fra: Vesten generelt, USA spesielt. Det kunne avgjort gått verre for amerikanske og sovjetiske borgere, hvis bomba ble tatt i bruk, men det gikk dødsgalt andre steder i verden.

Mistenksomhet

Stalinisme, maoisme og andre kommunismeformer tok muligens livet av så mange som 100 millioner mennesker i løpet av det 20. århundret. Den kalde krigen var en av de sentrale drivkreftene i massemyrderiene. Vestlige overgrep i Korea- og Vietnam-krigen, samt amerikansk bidrag til utallige intervensjoner og militærkupp, som i Chile 11. september 1973, førte til at ytterligere millioner mistet livet på grunn av en ideologisk konflikt, en konflikt næret av gjensidig, tidvis uberettiget, mistenksomhet. USA og Sovjetunionen var aldri, med ett unntak, i direkte trefninger. Sånn sett var krigen kald. Men i verden for øvrig var det glohett. Og det fortsetter å brenne, som Odd Arne Westad viser i «The Global Cold War» (2005), hvor han dokumenterer at mange av dagens konflikter i Afrika har sine røtter i supermaktenes dominospill.

Valgets kval

Seierherrene skriver historien. Gaddis startet sin karriere på 1970-tallet med opprør mot den etablerte doktrinen om at Stalin alene hadde skyld i krigen, men synes i dag å være tilbake til før sitt utgangspunkt. Stalin er syndebukken i «Den kalde krigen». Kanskje like greit. Heller Mccarthyisme enn partidiktatur. Men derfra til å utpeke krigshaukene og ultraliberalistene Margaret Thatcher og Ronald Reagan som de to mest sympatiske figurene i Den kalde krigen? Det vitner om at forfatteren ikke er redd for å blottlegge ideologisk ståsted. Om Reagan heter det at han var «den dyktigste politikeren som landet hadde sett på mange år, og en av de mest skarpsindige strateger noen gang.» Med Thatcher ble britene vant til «sannheter og ikke plattheter». Gaddis har for øvrig fungert som rådgiver for Bush i kampen for å spre demokratiet – denne gang i Midtøsten.

Autoritativt

«Den kalde krigen» er John Lewis Gaddis’ første verk for et bredt allmennmarked. Den er ganske blottet for nyheter og forfriskende perspektiver, men verket er suverent syntetisert, autoritativt og dramaturgisk overbevisende. En slags best of Den kalde krigen, for alle de som blir nostalgisk, opprømt eller pirret av ord som Cuba-krisa, U2, atomsopp, Jernteppet, Salt 1, Ondskapens imperium, glasnost og perestrojka. Vi får vite lite om hvordan folk flest oppfattet denne anomalien som ble normaltilstanden. Det er et savn, ikke minst fordi Gaddis konkluderer med at det var massene, ikke eliten, som tvang fram forandring. Denne boka vil nok likevel glede alle som har kastet seg på krigshistoriebølgen de siste åra, men er nok mest matnyttig i hendene på det yngre publikum. De som kan finne på å reagere som Gaddis’ uskyldsrene studenter, med et entusiastisk «jøss» og et «utrolig!» Skjønt jeg tipper at de bak hans rygg løfter pekefingeren til tinningen, vrir den om og hvisker innforstått: På den tida var folk jommen stormannsgale, paranoide og suicidale.