BOK: Det kunne gått verre. Mye verre, ifølge en av verdens fremste kald krig-historikere, amerikanske John Lewis Gaddis. Det startet med at frykten vendte tilbake etter annen verdenskrig og «endte i en håpets triumf». Utsagnet er banalt, all den tid alt alltid kan gå mye verre, men det avslører hva slags utkikkspunkt Gaddis betrakter historien fra: Vesten generelt, USA spesielt. Det kunne avgjort gått verre for amerikanske og sovjetiske borgere, hvis bomba ble tatt i bruk, men det gikk dødsgalt andre steder i verden.

Mistenksomhet

Stalinisme, maoisme og andre kommunismeformer tok muligens livet av så mange som 100 millioner mennesker i løpet av det 20. århundret. Den kalde krigen var en av de sentrale drivkreftene i massemyrderiene. Vestlige overgrep i Korea- og Vietnam-krigen, samt amerikansk bidrag til utallige intervensjoner og militærkupp, som i Chile 11. september 1973, førte til at ytterligere millioner mistet livet på grunn av en ideologisk konflikt, en konflikt næret av gjensidig, tidvis uberettiget, mistenksomhet. USA og Sovjetunionen var aldri, med ett unntak, i direkte trefninger. Sånn sett var krigen kald. Men i verden for øvrig var det glohett. Og det fortsetter å brenne, som Odd Arne Westad viser i «The Global Cold War» (2005), hvor han dokumenterer at mange av dagens konflikter i Afrika har sine røtter i supermaktenes dominospill.