Blues, bil og ballade

Det beste med «Blues Brothers 2000» er lukeparkeringene. Og musikken, som legger et forsonende skjær over en tam og aldeles unødvendig oppfølger til originalen fra 1980.

I lanseringen av prosjektet har Dan Aykroyd til det kjedsommelige gjentatt at balladen om brødrene Blues skrek på en fortsettelse hele denne tida. Muligens skal vi være glade for at han sluttet å gruble etter 18 år. Dette er tynt nok.

Død

Elwood Blues (Aykroyd) slipper kort sagt ut av fengsel, finner ut at verden er en annen og som vi vet - at Jake alias John Belushi - er avgått ved døden. Han vil nå likevel samle det gamle bandet, kommer i skade for å ta med seg den foreldreløse tiåringen Buster (J. Evan Bonifant) og skrider til verket med klampen i bånn og bartenderen Mighty Mack McTeer (John Goodman) som ny partner.

Sjarmerende

Goodman er en sjarmerende mastodont av en mann. Aretha Franklin, James Brown, Lonnie Brooks, Junior Wells og andre legendariske musikere mangler ikke utstråling, de heller. For så vidt gjør det lite at de ikke er store skuespillere. I tillegg til bilgymnastikk - til dels underholdende omgang med kjøretøyet - er verket bygd rundt soul, blues og rock\'n\'roll. B.B. King, Eric Clapton, Stevie Winwood og Bo Diddley er blant utøverne i en gedigen jamsession på slutten.

Så la gå at «Blues Brothers 2000» er temmelig umorsom og altfor lang. Og se nå rulleteksten.