Bluesens Sinatra

NOTODDEN (Dagbladet): Det er Mighty Sam McClain det vil bli snakket om etter årets bluesfestival.

Jeg hadde en stor opplevelse da jeg hørte sangeren i Stua natt til lørdag, men ville høre mer. Og som vanlig er det konsertene i teatret, og ikke klubbene, som huskes for ettertida. I 97 gjaldt det Luther Allison, i fjor James Cotton og i år «The Mighty One». I går overgikk han seg selv i dette mer intime formatet, og han var så overveldet over den varme responsen at han avsluttet med å gå rundt og håndhilse på halve salen.

Mighty Sam har ikke noe stort navn i Norge, men har opparbeidet seg stjernestatus i blues-, soul- og rhythm'n'blues-landskapet.

Nå veit vi hvorfor. Dessuten er han velsignet med en lyd som er perfekt og ikke minst et usedvanlig velspillende backingband. De seks må klare seg uten trombonisten, men to eminente blåsere klarer å opprettholde nødvendig trøkk. Og når The Mighty One tusler inn på scenen etter to låter, skjer det noe umiddelbart. Noe magisk. Han etablerer kontakt med hver eneste tilhører i salen, og beholder den i nesten to timer gjennom blendende framføringer fra sangrepertoaret. Den skarpe, men innsmigrende stemmen legger seg som et varmt omslag rundt sjelen, og det er umulig ikke å bli berørt. På vei ut konstaterer vi med en blanding av opprømthet og takknemlighet at vi har vært med på noe stort.

Vi har hørt bluesens Sinatra.