Blur så det blør

Denne gangen treffer Blur bedre enn tidligere. Damon Albarn & co flekker tenner og oppfører seg som herreløse hunder - i utgangspunktet dresserte, men nå uten tøyler.

Bandet er erklært ferdige med britpop, og hvis det stemmer så er «Blur» britrock. For bandet er likefullt erkebritiske i melodiføringen, men noe mindre i låtoppbyggingen. Den sofistikerte attityden er der fremdeles, men ikke så iøyenfallende. Et barskere og mer rocka uttrykk har erstattet denne.

Bandet har vokst på å fjerne seg fra klisjeen britpop. «Blur» er spilt inn med løs jakke. Melodiene er gjennomført gode og om ikke bedre enn tidligere. De er spilt inn med overstyrte gitarer av en cool komphånd. Resultatet er bøllet og behagelig. Uanstrengt.

Det kan høres ut som om gitarene er blitt sugd gjennom digitale støysløyfer og råttnende filtere for så å bli kastet ned i en heissjakt og innspilt. Det samme gjelder for deler av vokalen, ja mye tyder på at hele bandet har gjennom gått den samme behandlingen. Blur oppgir blant andre rabulisten Beck som inspirasjonskilde, og det forstår seg.

Låtene utsettes også for mye smakfull, psykedelisk og smårabiat studioeksperimentering. Bandet mer og viser seg hvertfall like interessant som både Oasis og Suede.

Denne gangen biter Blur. Så det blør.