«Blurring The Edges»

Tidvis kan det synes som det å kopiere en trend er plateindustriens viktigste oppgave.

Meredith Brooks er på samme nivå i 90-tallets jenterock som Trang Fødsel er det i norsk-på-norsk-rocken. Kvalitetsmessig er dette som grønsj fem år etter Nirvana eller puddelrock et par hundre høysåter etter 1987.

En hel generasjon nye, småsinte gitardamer er i ferd med å komme til overflaten. Noen av dem burde latt være. Meredith Brooks for eksempel. «Blurring The Edges» hadde neppe blitt utgitt hadde det ikke vært for at Alanis Morissette har solgt borti 20 millioner de siste par åra. Meredith framstår som lite annet enn en blek og famlende kopi. Hun eier verken trøkket, intensiteten eller melodifølelsen til den nevnte superstjerne.