Blytung jazzpunk

Jon Eberson er dirigent, en rolle han takler suverent musikalsk som verbalt:

«.. Her står det i settlista at det skal værra litt snakk. Så da får jeg snakke. Poenger et at jeg før i tida var jævla dårlig til å snakke. Nå er jeg egentlig blitt ganske flink. Men i dag...»

Det er så fullt i Kulturhuset at jeg ikke ser en flik av scenen, men jeg hører desto bedre. Lyden av et storband av Don Ellis-typen, mixa med et elektrisk lag av typen tidlig Weather Report eller Miles Davis-bandet tidlig på 70-tallet.

«.. Jazzpunkensemblet handler om litt fjerdedeler, litt åttendeler og mye fri form...», mener bandlederen. Greit nok men her er overhodet ikkeno pønk.

De tilegner en låt Oscar De La Hoya, «verdens beste bokser, kilo for kilo». Bjørn Kjellemyr bruker buen på sin ståbass, omtrent som Mislav Vitous ble kjent for å gjøre. Torbjørn Sunde kjæler med sin trombone; mykere enn James Pankow i Chicago.

«Die Ensemble» følger, med et djevelsk trøkk. Christian Wallumrød og Bugge Wesseltoft gjør historisk tøffe ting fra sine plasser bak tangentene. Arve Henriksen spiller to trompeter på en og samme tid, slik salige Roland Kirk trakterte sine klarinetter og saksofoner.

Anne Enger Lahnstein var i byen, men den fungerende statsminister var ikke å se i Kulturhuset. Hun valgte feil. Om hun hadde hørt dette, ville hun sporenstreks åpna konto. Det er en skandale at det ikke finnes økonomi til å holde dette bandet på veien.

Jazzpønkensemblet
Kulturhuset, Molde, 13. juli