Bönkers

På samme kurs.

CD: Bönkers ble for ti-tolv år siden applaudert fram som vårt store hvite rufsehåp innen alternativcountry. I overkant tett på forbildene (Jayhawks, det unngåelige Uncle Tupelo/Son Volt/Wilco-triangelet, en dæsj Neil Young), men de hadde fine låter, en naturlig sjangerforståelse og en tilsvarende gjennomføringsevne fra dag én. Den er ikke blitt borte når de nå vender tilbake med et album de har jobbet med siden 2001 – vi snakker altså en slags «Chinese Democracy» innen norsk countryrock. Sjangeren er mer inflasjonstruet og generisk enn noensinne, slik at nyhetsinteresse og relevans kanskje er noe lavere enn før. Slik sett er det litt trassig på en god måte at Bönkers ikke justerer kursen nevneverdig. Innflytelsespaletten har fått litt dusere farger, flere tydelige folkinnslag og gjennomgående modenhet. Ikke minst dyrkes popmelodiene for alt de er verdt, med überproduktive Martin Hagfors som sedvanlig bunnsolid tekstleverandør. Bönkers balanserer ofte på sjangerklisjeenes knivsegg, men det er samlet sett blitt en svært respektabel comebackplate.