Bob, Bob - og så pang!

Bob Dylan er en mann som bruker uvanlig lang tid på forspillet, men når utløsningen endelig kommer, dirrer det i hele salen.

Sånn føltes det i Oslo Spektrum i går kveld, da Bob Dylan la veien innom hovedstaden for første gang på to år.

Det er alltid en slags høytidsstemning i salen når His Bobness stille og nesten umerkelig entrer scenen. I westerndress og med svart cowboyhatt ser han ut som om han kommer rett ut av cowboyfilmen «Pat Garrett & Billy The Kid» - 29 år for seint.

Ved hans side står - som de siste åra - gitaristene Charlie Sexton og Larry Campbell og bassisten Tony Garnier.

Man skulle tro de kjente hverandre godt nå, men det virker ikke helt sånn. Først når elgitaren kommer fram etter en halvtime begynner det å løsne, og når de for andre gang plugger inn elgitaren, skjer det noe magisk. Derfra og ut er Oslo Spektrum et flott sted å være.

Fomler

Med countrysviska «Wait For The Light To Shine» og bluegrass-besetning innleder Bob & Co. et sett som skal komme til å vare i to timer og 25 minutter. Allerede nå knikser han med venstrebeinet så elegant - og keitete - som bare Bob kan gjøre det. Den mannen trenger ingen koreograf.

«The Times They Are A-Changin'» følger. Snippen er løs, de spiller litt feil her og der og fomler litt, og det virker som om bandet er like uinspirerte som Dylan selv kan innbille oss at han er. Det er noe nølende over settingen, og det slår meg at de ser ut som noen nybegynnere som ikke helt veit hva de skal gjøre på scenen.

Dette spilte Dylan

  • «Wait For The Light To Shine»
  • «The Times They Are A-Changin'»
  • «Desolation Row»
  • «The Lonesome Death Of Hattie»
  • «Carroll»
  • «Solid Rock»
  • «Floater (Too Much To Ask)»
  • «Positively 4th Street»
  • «Lonesome Day Blues»
  • «Mama, You Been On My Mind»
  • «Visions Of Johanna»
  • «Don't Think Twice, It's All Right»
  • «Ballad Of A Thin Man»
  • «Summer Days»
  • «Wicked Messenger»
  • «Leopard-Skin Pill-Box Hat»
  • «Man Of Constant Sorrow»
  • «Like A Rolling Stone»
  • «Knockin' On Heaven's Door»
  • «Honest With Me»
  • «Blowin' In The Wind»

  • «All Along The Watchtower»

«Desolation Row» (1965) er neste stopp, og den låten er jo ikke mindre aktuell i dag. Versjonene er overraskende streite, til Dylan å være, og sangvalget er heller ikke altfor forutsigbart. Gamle «Visions Of Johanna» sitter som støpt, og en nærmest hviskende Dylan gjør «Don't Think Twice (It's All Right)» til en liten åpenbaring. Og det er nå, etter 100 minutter, Dylan for første gang sier noe mellom sangene. Han presenterer bandet, og mer sier han ikke.

Dylan uttrykker seg gjennom sangene sine.

Endrer karakter

I neste øyeblikk nærmest slåss tre elektriske gitarer om oppmerksomheten, og konserten endrer totalt karakter. Dylan har skjønt at han ikke er verdens beste sologitarist, og overlater stort sett den jobben til Campbell og Sexton. De virker alle mer komfortable enn i den akustiske settingen, og de har det moro.

Dylan tar fram munnspillet igjen, og publikum er med på notene. På «Ballad Of A Thin Man» har Campbell satt seg bak steel-gitaren, og herfra og ut stemmer alt.

«Summer Days» er det et rockabillyband som står på scenen, og snart er de et bluesband.

Ekstra, ekstra

Med «Man Of Constant Sorrow» innledes et ekstrasett det er lenge siden vi har hørt maken til. Ja, nettopp, den sangen fra filmen «O Brother, Where Art Thou» som Dylan spilte inn allerede på sitt første album for 40 år siden - her i en elektrisk versjon fjernt fra filmversjonen. Videre triller han ut «Like A Rolling Stone» , «Knockin' On Heaven's Door» (fra nettopp Pat Garrett & Billy The Kid!) med flott harmonisang, og «Honest With Me» - for øvrig en av ganske få låter fra fjorårets flotte «Love And Theft»-album.

Responsen er enorm, og Dylan vil ikke gi seg.

Så kommer «Blowin' In The Wind» , og da er det helt slutt. Sånn pleier det i hvert fall å være. Men nei, det virker som om han plutselig kommer på at han har glemt å ta «All Along The Watchtower» , så da kommer den i en rå versjon som Jimi Hendrix sikkert hørte høyt der oppe et sted. Bob har tatt tilbake låten, Jimi!

Når det kommer til stykket er det ofte det beste - og det siste - du husker fra en konsert. Da får Dylan og bandet heller være tilgitt at de trenger ganske lang tid på å varme opp hverandre.

For det ble gildt til slutt!

DYLAN-FEST: Fans fra 10 til 60 opplevde en Bob Dylan som trengte tid på å komme i gang, men som etter hvert løftet Spektrum-taket. Bak til venstre Tony Garnier og til høyre Larry Campbell.