Bob Dylan

Dylans middelmådighet er i en klasse for seg.

CD: Alle gode ting viste seg å være tre. Tre strake albumfulltreffere med dyp, reflektert gammelmannseksistensialisme, tonesatt av inspirerte røvertokt i den store amerikanske sangboka.

«Time Out Of Mind», «Love and Theft» og «Moderen Times» kan nå betraktes som trilogien hvor Bob Dylan ikke bare redefinerte sitt virke som sanger, låtskriver, stilskaper og tradisjonsbærer, men også reinstallerte seg som artist-in-residence i populærkulturens penthouseleilighet – til og med med Victoria’s Secret-modeller og Scarlett Johansson svinsende rundt fra tid til annen.

At han legger seg litt nedpå på dette fjerde albumet siden 1997-comebacket er ham nesten vel unt. At plata i sammenlikning med forgjengerne framstår som litt middelmådig og annenrangs, en selvfølgelighet fra mesterens venstrehånd, er noe de fleste Dylan-fans – fra de akademiske/filosofiske dylanologene og nedover – bør kunne leve med. Dylans «middelmådighet» krever nemlig store anførselstegn, og «Together Through Life» er «middelmådig» på et bortimot svimlende nivå. I hvert fall sammenliknet med Bruce Springsteens forunderlige popskivebom av året og Neil Youngs ferske politiske tomgangsblues.

I Dylans verden blir det aldri kjedelig eller baktungt eller krampaktig denne gangen, bare litt selvfølgelig. Romslig, lunt, pent og smidig, i spennet fra myk swing til fet texmex-country. Ikke minst Los Lobos’ David Hidalgos framtredende trekkspillsignaturer og Donny Herrons myke steelgitarløp peker seg ut som viktige soundmarkører denne gangen.

Og det «Together Thorugh Life» måtte mangle av dybde, skarpskårenhet eller svimlende låttopper, utliknes av en gjennomtrengende overskuddsfølelse og en letthet i det musikalske steget som imponerer og fascinerer.