Bob Dylan

Dylans middelmådighet er i en klasse for seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Alle gode ting viste seg å være tre. Tre strake albumfulltreffere med dyp, reflektert gammelmannseksistensialisme, tonesatt av inspirerte røvertokt i den store amerikanske sangboka.

«Time Out Of Mind», «Love and Theft» og «Moderen Times» kan nå betraktes som trilogien hvor Bob Dylan ikke bare redefinerte sitt virke som sanger, låtskriver, stilskaper og tradisjonsbærer, men også reinstallerte seg som artist-in-residence i populærkulturens penthouseleilighet – til og med med Victoria’s Secret-modeller og Scarlett Johansson svinsende rundt fra tid til annen.

At han legger seg litt nedpå på dette fjerde albumet siden 1997-comebacket er ham nesten vel unt. At plata i sammenlikning med forgjengerne framstår som litt middelmådig og annenrangs, en selvfølgelighet fra mesterens venstrehånd, er noe de fleste Dylan-fans – fra de akademiske/filosofiske dylanologene og nedover – bør kunne leve med. Dylans «middelmådighet» krever nemlig store anførselstegn, og «Together Through Life» er «middelmådig» på et bortimot svimlende nivå. I hvert fall sammenliknet med Bruce Springsteens forunderlige popskivebom av året og Neil Youngs ferske politiske tomgangsblues.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer