Bob Hund

Stor gjenkjennelighet - men noe mangler. En hit?

CD: Bob Hund var noe av et fenomen gjennom 90-tallet, en studie i hvor sterk tilknytningen kan bli mellom et band og dets publikum når outsiderkortet spilles på riktig måte. Det som nå blir interessant, er hvordan et ti år eldre kjernepublikum forholder seg til Bob Hund når et rutinemessig voksenliv trolig har underminert de emo-aktige følelsene som bandet betjente hos sine ivrigste tilhengere i utgangspunktet. Bob Hunds comebackplate i godt moden alder er preget av både gjenkjennelighetsfølelse og en litt søkende holdning til hvordan man skal balansere en gammel grunnstillingen mot en ny, som er litt mer dempet og elektronisk fundert. De gjenskaper mange av de samme stemningene som før, det låter familiært og på mange måter selvfølgelig, og et mer poetisk vemod («Tinnitus i hjärtat» er en nydelig tittel) gjør ingen skade. Men kanskje er det savnet av en tydeligere bruddfølelse, eventuelt et nesegrust nostalgitilbaketog, som gjør at «Folkmusik…» oppleves som litt karakterløst. Muligens er det noe med den grunnleggende energien i hver låt, at det var mer bære-eller-briste i hver låt for vokalist Thomas Öberg før. Eller at det rett og slett mangler en ny soleklar hit som kunne banket inn den virkelig gode comebackfølelsen. Det kan hende det er så enkelt, faktisk.