Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Bobla vil sprekke

Hvor mange ganger må vi se at staten kan tape penger på olje og gass-virksomhet, før Stortinget justerer kursen, spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det har skjedd en utvikling i oljedebatten i Norge. Tidligere var det bare sjampanjesprett og hurra-rop for hvert nye felt, med visshet om at det ville bety klingende mynt i kassa for AS Norge.

Slik er det ikke lenger.

I fjor høst var det en stor runde i mediene og i Stortinget om oljefeltet Goliat. Det første oljefeltet i Barentshavet hadde måttet tåle store kostnadsoverskridelser, og med en lavere oljepris enn tidligere lå det an til at staten ville kunne tape penger på prosjektet.

Det blir jo litt rart. Hvorfor i all verden skal vi holde på med oljeutvinning langt mot nord, tross advarslene som en stadig varmere klode forsøker å sende oss, når det ikke engang er lønnsomt for fellesskapet?

Debatten har flyttet seg. Oljebransjen forskanser seg, og har begynt arbeidet med å forsvare seg. Nå pumper interesseorganisasjonen Norsk olje og gass reklamefilmer ut på Facebook. De forteller hvordan dyktige ingeniører og hardtarbeidende operatører på plattformene leverer en lønnsomhet som ingen andre næringer er i nærheten av å kunne matche.

Som om noen er uenige i at industrien består av dyktige folk som fortjener honnør for godt utført arbeid. Og som om man er uenig i at olje-, og gassvirksomhet fortsatt er superlønnsomt i mange tilfeller.

Det er ikke dette debatten handler om. Den handler om framtida, og at den norske petroleumspolitikken ikke er tilpasset en ny virkelighet.

Denne uka fikk vi et nytt eksempel på hvordan politikken ser ut til å feile. Ifølge tall WWF Verdens Naturfond har satt sammen, kan gassfeltet Aasta Hansteen gi staten milliardtap, samtidig som selskapet som driver feltet fortsatt vil kunne gå i overskudd.

Den historien er det ikke like lett å lage en svulmende reklamefilm av, med klump i halsen på vegne av fellesskapet og norsk industri. For det er jo en nitrist fortelling, og et vrengebilde av hva petroleumspolitikken egentlig skal sørge for: Å høste av naturressursene, til det beste for fellesskapet.

På Aasta Hansteen kan det istedet bli staten som legger til rette for høsting av naturressursene, til det beste for selskapet. Normalt ville slikt skape ramaskrik, i alle politisk krav om endring.

Det rare er at stortingsflertallet på en ganske enkel måte kan justere for denne dårlige utviklingen, og få petroleumspolitikken på rett spor. Så hvorfor gjør de ikke det?

MILJØ VS OLJE: Folk på gata om hvilket parti som er mest miljøvennlig, og om vi burde stanse oljeproduksjonen eller ei. Video: Ingrid Cogorno Vis mer

Det vanlige svaret når politikere fra de store partiene Høyre, Frp og Arbeiderpartiet blir utfordret på dette, er at selskapene selv må vurdere om det er lønnsomt eller ikke. Deres lønnsomhetsberegninger avgjør hva som blir utviklet fra funn til etablerte felt.

Poenget er at det slipper de å gjøre.

Norsk petroleumspolitikk er såkalt investeringsvennlig. Det vil si at staten dekker brorparten av letekostnadene og investeringskostnadene. Logikken bak det var i sin tid at investeringene uansett ville være svært lønnsomme. Staten ville høste rikelig når oljen og gassen ble pumpet opp, gjennom såkalt grunnrente - altså den særlig høye skattesatsen på 78 prosent. Det har fungert godt.

SNART I PRODUKSJON: Aasta Hansteen-plattformen fotografert i mars i år ved Stord, klar for avreise til Norskehavet. Foto: REUTERS/Nerijus Adomaitis
SNART I PRODUKSJON: Aasta Hansteen-plattformen fotografert i mars i år ved Stord, klar for avreise til Norskehavet. Foto: REUTERS/Nerijus Adomaitis Vis mer

Men verden har forandret seg siden skatteregimet ble laget. Den økonomiske risikoen har økt etter Parisavtalen fra 2015. Klimapolitikk er satt mer på agendaen, kombinert med at fornybar energi blir stadig mer konkurransedyktig. Det er for eksempel ikke lenger sikkert at Storbritannia vil være avhengig av gass for å få til overgangen fra kullkraft.

Markedet ser det samme som WWF. På gassbørsen PEGAS selges gasskontrakter fire år fram i tid til lavere pris enn ett år fram i tid.

For Norges del blir risikoen ekstra stor, fordi det tar cirka ti år fra et felt er oppdaget til det er i drift.

Det opplagte grepet i en slik situasjon, er å endre skattesystemet. Selskapene må ta mer av risikoen, og staten mindre. Da blir vurderingene selskapene gjør, mer reelle. Så, igjen - hvorfor skjer ikke dette?

Politikere vil som regel legge større vekt på kortsiktige effekter enn langsiktige. Den kortsiktige effekten av å endre oljeskatteregimet, er at letevirksomheten vil synke. Selskapene vil tenke seg grundigere om før de sender kostbare ekspedisjoner ut for å borre under havbunnen.

Det vil ramme leverandørindustrien langs kysten. Det vi i praksis ser, er at stortingsflertallet prioriterer kortsiktig sysselsettingspolitikk framfor totalregnskapet, omstilling av norsk næringsliv og klimaet.

Staten kan ende opp med å subsidiere en næring som er i ferd med å gå ut på dato, på bekostning av resten av norsk økonomi og klimaet.

Det kan ikke forsette, og det vil ikke forsette. Regnestykker som det WWF presenterte denne uka, vil sørge for det. Flere vil komme, og det er bare et spørsmål om tid før politikerne tar til vettet. Såpass tiltro må vi ha til våre folkevalgte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.