Boblende blodbad

Humoren i «Seven Psychopaths» er femti prosent fysisk, femti prosent metafysisk og hundre prosent makaber.

FILM: Hm. Kom de egentlig til syv?

Det er et spørsmål verd å stille seg under rulleteksten - den egentlige rulleteksten, ikke liksomrulleteksten som skal lokke deg til å tro at filmen er slutt før den er det og så benytte anledningen til å kaste inn en ekstra morbid morsomhet, men nok om det - på «Seven Psychopaths». Det var kortstokkpsykopaten og kvekerpsykopaten og mafiapsykopaten og den vietnamesiske prestepsykopaten som liksom aldri hørte helt hjemme, og deretter eksploderte filmen i en fysisk og metafysisk komedievoldsorgie der det ble vanskelig, og antagelig ikke var meningen, å skulle beholde overblikket.

Farlig skrivesperre
«Seven Psychopaths» er en boblende bacalao, proppet full av referanser og assosiasjoner og kokt i rikelige mengder teaterblod, av den irske auteuren Martin McDonagh, som også stod bak den like grenseløse «In Bruges». McDonagh har tatt med seg landsmann Colin Farrell fra forrige film og gitt ham rollen som forfyllet og forfjamset betrakter til den akselererende galskapen. Farrell spiller den spirende manusforfatteren Marty, som fåfengt forsøker å komme seg fra å skrive tittelen på sin nye film - «Seven Psychopaths», såklart - til å skrive det faktiske manuset.

Farlig hunderov
Martys bestevenn Billy (Sam Rockwell) livnærer seg av å bortføre hunder, for så å levere dem tilbake og cashe inn dusøren, sammen med den aldrende kumpanen Hans (Christopher Walken). En vakker dag - det er bare vakre dager, rent meteorologisk sett, i denne solmettede, sprakende filmen - bortfører de feil hund. Det er Billys egen feil, ettersom halsbåndet til hunden bærer navn og telefonnummer til eieren, mafiabossen Charlie (Woody Harrelson), og en beskrivelse av hva som vil skje med den som unnlater å bringe hunden hjem igjen.

Makaber reduksjon
«Seven Psychopaths» bygger ut persongalleriet i rasende fart for så å snevre det inn igjen, på makabre måter. Den er i konstant i dialog med seg selv som film og med Martys manus, og er av, for og med en generasjon som har sett litt for mye film og litt for mye tv og vet alt om hvordan historier som denne bør ende. Et av de store samtaleemnene i filmen er en sammenligning av den uunngåelige konfrontasjonen med Charlie og hans menn og hvordan denne står seg mot skuddtette sluttkonfrontasjoner per se.

Rar og humpete
Helheten er oppkvikkende, enkeltsituasjonene noe skranglete, latteren av det litt forferdede slaget. Christopher Walken er en rynkete juvel. Han forstår at den klokeste veien i dette karrige landskapet er å beholde et deadpan-pokeransikt der også følsomheten iblant sniker seg inn. Rockwell og Harrelson, som egentlig er som skapt for denne typen storfaktet tydelighet, burde vært holdt bedre i tømme. De tar i for mye. Denne stien er i det hele tatt rar og humpete, iblant til å bli oppgitt over, men morsommere enn de filmatiske motorveiene det finnes så mange av.