Boblende fantasi

Mange lesere foretrekker historiske kulisser, og «Baudolino» vil sikkert falle i smak hos Ecos disipler.

Umberto Eco er tilbake med ny roman i norsk oversettelse, etter flere års pause. Noen engasjerte essaysamlinger er det riktignok blitt fra hans hånd de siste åra, samfunnsrefser som han er i sitt hjemland Italia. Her hjemme huskes han nok fremdeles best for «Rosens navn», som i likhet med «Baudolino» foregår i pittoreske middelalderomgivelser.

Feiende flott

Vi befinner oss i året 1204, i et brennende Konstantinopel. Rabiate pilegrimer går amok og ødelegger alt på sin vei under det fjerde korstog. Midt i tumultene finner vi den livredde historieskriveren Niketas, ansatt ved hoffet i fredelige tider, som ved et rent under blir reddet fra den sikre død. En mystisk og feiende flott figur kommer ham plutselig til unnsetning, og sammen flykter de ned i hemmelige rom under byen. Den fremmede presenterer seg som Baudolino, en mann som har opplevd de mest fantastiske ting, og som har et tvingende behov for - ja, nettopp, en historieskriver. Han trenger å få dokumentert sin egen livshistorie. For det er i sannhet utrolige ting han har å berette. Så utrolige at sannhetsgehalten er ytterst tvilsom, noe Baudolino er den første til å innrømme. Han er kort sagt en sjarmerende pratmaker. Ikke så ulik Umberto Eco, når sant skal sies.

Eventyr

Handlingen kan knapt refereres, når Baudolino først er i gang. Det handler om reiser jorda rundt, på søken etter hellige steder og mystiske gjenstander. Baudolino påstår å være fostersønn av den store keiser Fredrik Barbarossa, som han har fulgt på mangt et eventyr. Her letes det etter den hellige gral, og etter relikvier fra Johannes døperen. Mens fantasivesener som fugl føniks, enorme rokkfugler fra «Tusen og én natt» og grusomme såkalte kynekofaler - med menneskekropp og snerrende hundehode - dukker opp med den største selvfølgelighet. Odyssevs kunne knapt gjort det bedre.

Profesjonell

Eco er som alltid drivende profesjonell. Han plukker fritt fra den egyptiske, greske, arabiske og europeiske sagnverdenen, med keiser Fredrik som en slags kong Arthur og Baudolino som en sorgmunter skrønemaker, fjernt beslektet med baron von Münchhausen og Peer Gynt. Og han boltrer seg fritt i sitt eget fortellerskap, med pratesjuk forkjærlighet for egen boblende fantasi. Mange lesere foretrekker det slik, mens enkelte av oss synes det koker litt over i lengden. En fornemmelse av trøtthet oppstår underveis, og man trekker svakt på skuldrene. Men dette er utvilsomt mindretallets syn, og vi bøyer oss for Baudolino.