Bobler fra undergrunnen

HVIS FORSKERNE hadde fulgt med i tida, ville Christopher Nielsen for lengst hatt et eget kapittel når nyere, norsk litteraturhistorie blir nedtegnet.

Som ingen andre har Nielsen skildret ungdomsgenerasjonen som vokste opp i drabantbyene fra 1970- og 1980-tallet. Dette er ikke nødvendigvis noen vakker historie. Nielsens skarpsindige fortellinger speiler en økonomisk og kulturell nedtur.

Christopher Nielsen er født på Ulsrud i 1963. Stedet består stort sett av en haug med blokker rundt en t-banestasjon på Oslo Øst.

NIELSEN SKILDRER de barna som bodde her og ble voksne i løpet av 1970-tallet. Han går inn i epoken med skarpt blikk for detaljer i klesdrakt, sjargong, miljø, mobbing, heltedyrkelse, festing med tilhørende alkohol, dop og sex - og en generell kamp for tilværelsen i en jungel av betong. Fra dette miljløet stammer også «To trøtte typer», outsiderne Odd og Geir.

Dessuten tungrockbandet Gutta fra Calcutta, som under en turné i Trøndelag møter slåsskjempen Hold Brillan, en figur som på et vis speiler konflikten by og land.

Den som ennå ikke har møtte disse karakterene, har virkelig noe til gode, for eksempel den suverene samlingen «Uflaks», som i går ble hedret med Sproing-prisen, Norsk Tegneserieforums pris for beste episke serie 2005.

-  De figurene jeg er mest kjent for, er det jeg kaller den «folkelige» Nielsen. Jeg har også en annen side, som jeg kaller den «vanskelige» Nielsen, mindre kjente sprang ut i et mer surrealistisk univers, sier Christopher Nielsen.

VI SITTER PÅ Teddys Soft Bar i Oslo, og det er ikke lenge til Nielsen skal opp til Serieteket på Grünerløkka og ta imot sin tredje Sproing-pris gjennom tidene.

 PRISVINNER:  Christopher Nielsen har fått Sproingprisen for beste tegneserie 2005. Snart er han klar med tegnefilmen «Slipp Jimmy fri», etter mange års jobbing. Foto: Frank Karlsen
PRISVINNER: Christopher Nielsen har fått Sproingprisen for beste tegneserie 2005. Snart er han klar med tegnefilmen «Slipp Jimmy fri», etter mange års jobbing. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Nielsen har tegnet siden han var guttunge. Som sønn av kunstmaleren John David Nielsen og barn i et bohempreget hjem med sans for litteratur fikk han og avgjørende impulser allerede før han begynte på skolen.

-  Jeg tegnet en western-serie da jeg var seks år gammel og nettopp hadde lært å skrive. Jeg var vel inspirert av Vill Vest og Præriebladet. Blueberry, kanskje, som gikk i Tempo. Mer omfattende var en serie jeg lagde som 10-11-åring, en over hundre sider lang historie jeg kalte Plingofolket - en slags blanding av Sprint & Co. og Knoll og Tott.

-  Du hadde rik tilgang på tegneserier?

-  Vi fikk lese hva vi ville. Faren min leste seriene selv. Han fortalte meg en gang at han mistet en jobb en gang fordi han kjøpte Donald hver onsdag. Arbeidsgiveren trodde han var åndssvak.

Oppveksten på Ulsrud innebar innsikt i ungdomsmiljøet som samlet seg rundt den lokale Narvesen-kiosken om kvelden. Nielsen selv var en outsider i dette miljøet, men kom tett nok innpå til at han med nesten naturalistisk presisjon kunne skildre det mange år seinere. Replikkene er rå, saftige, nådeløse - men samtidig litterære.

-  Litt stilisert på et vis, sier Nielsen. -  Litt overdrevne. Målet er å få dem til å virke troverdige. Jeg jobber en del med språket i replikkene. Skriver kanskje hver av dem om to, tre ganger før jeg er fornøyd. Det går på melodi og flyt.

-  Det musikalske i språket?

-  Nettopp. Men replikkene er viktige også av en annen grunn. Av å lese tegnerserier har jeg lært at måten en figur snakker på, skaper identiteten. Tegneserien er for meg et narrativt medium, forklarer han.

-   Når jeg lager en serie, skriver jeg først et manus. Ren tekst og handling. Det går ofte veldig fort. Hele historien er klar før jeg begynner å tegne. Den må brekkes ned i sine enkelte bestanddeler. Teksten må flyte. Dette er den morsomste delen av jobben, å skape handlingen, sier Nielsen.

-   Deretter begynner jeg å disponere sidene, hvordan tegningene skal stå på sidene og så videre. Til slutt utformer jeg tegningene, figurene, med ansiktsuttrykk og detaljer. Det er ikke alltid like festlig. Å sitte å tusje kan være ganske kjedelig.

SAMMEN MED broren Joachim «Jokke» Nielsen gikk Christopher Nielsen på Forsøksgymnasiet i Oslo. En ny verden åpnet seg. Et miljø av mistilpasset ungdom, pønkere og freaks fra hele Oslo. Mange av folkene han møtte der, er fortsatt blant Nielsen nærmeste venner.

-  Skolen i seg selv var ikke bare inspirerende. Alt skulle liksom være så fritt. Vi skulle sitte i en ring. Læreren satt og strikket, trolig for å være myk mann. Jeg tenkte at da kunne jeg like godt tegne. Men så enkelte var det ikke.

-  Du fikk tidlig serier på trykk?

-  Jeg kom i kontakt med folkene rundt Gateavisa. Der sto den første serien min i 1979. Da hadde jeg oppdaget de amerikanske underground-seriene, Robert Crumb og «The Fabulous Furry Freak Brothers» av Gilbert Shelton. Jeg begynte å lage lignende ting. «To trøtte typer» startet som en enkeltserie i Gateavisa om to karer som satt på en benk. Den fikk jeg kjemperespons på. Dermed fortsatte jeg. Siden begynte jeg å skrive om deres fortid, omtrent som Fantomet-krønikene. Slik oppstod «narverne», miljøet Odd og Geir var en del av før de freaka ut og dro inn til Sentrum.

-  Identifiserte du deg også med anarkistmiljøet rundt Gateavisa?

-  Helt klart. Det representerte en inspirerende tidsånd. Alternative, antiautoritære kulturer har alltid vært det jeg har følt meg hjemme i. Jeg kastet meg over Emma Goldmanns selvbiografi, som jeg slukte rått.

-  Hvilke bøker har ellers inspirert deg?

-  Moren min anbefalte meg «Mesteren og Margarita» av Bulgakov, til dags dato den beste boka jeg har lest. John Kenneth Tooles «Tåpenes sammensvergelse» er også en strålende bok. Jeg leste Bjørneboe, Vonnegut Jr., masse science fiction. Og «Kvalmen» av Jean-Paul Sartre. Bukowski selvsagt, og Henry Miller. Jeg har også sterk sans for svarte amerikanske forfattere. Malcolm X\'s selvbiografi. Eller Iceberg Slim og hans bøker om tida da han opererte som hallik.

-  Hva med malerkunst?

-  Absolutt. Henri Rousseau for eksempel. Men først og fremst dadaistene. Kurt Schwitters er en viktig inspirasjonskilde. På kassett hadde jeg et opptak der han leser «Ursonaten», et langt stykke skrevet på et fantasispråk - tatt opp fra en gammel 78-plate. Jeg kunne det utenat en gang. Schwitters ble jo utvist fra Tyskland på 1930-tallet og bodde i Norge en tid. Han lagde et merkelig kunstverk i et rom på Lysaker. Så kom nazistene etter ham hit også, og han måtte flykte til England. Etter krigen var det en vaktmester som oppdaget Schwitters\' rom. Han trodde det var søppel og brant hele greia.

HISTORIEN OM narverne med alle dens forgreninger er en oppveksthistorie fra det moderne Norge.

-  Den er en form for samtidslitteratur, sier Nielsen. -  Den forteller en del om hvordan ungdom forholder seg til hverandre. Det var et ganske tøft miljø på Ulsrud. Folk kunne komme på skolen med hull i låret etter en luftgeværkule. En farlig verden. Også på grunn av stoffmisbruk. Mange av de som var tøffest i mijøet, er mer eller mindre gått til grunne.

-  Serien skildrer en form for tomhetsfølelse, en periode ribbet for idealer??

-  Dette er barna til Gerhardsen-generasjonen, alle de som i henhold til Arbeiderpartiets prosjekt bosatte seg i drabantbyene og stiftet tobarnsfamilier. Men så kom nedturen. Ungdommen fikk fritid og penger mellom hendene, men ikke noe tilbud om hva de skulle bruke det til. Det var å be om trøbbel. Det var narvergenerasjonen som gjorde opprør i Oslo Sentrum fra slutten av 1970-tallet og framover. Deres eneste ideologi var et generelt hat til snuten og alt som smakte av autoriteter.

-  Du røper detaljsterk innsikt i en del av ritualene fra dette miljøet?

-  Jeg husker nok ganske godt. Det var mye styr med klær og sminke og sånt. Den aller største sexbomba i miljøet var søstra til kameraten min. Litt av et støkke. Hun var vanvittig herlig sminka og utrolig seksuelt utfordrende. Vi svettet i håndflatene bare hun viste seg. Vi satt på rommet ved siden av når hun gjorde seg i stand. Vi lyttet når hun pinte seg inn i de trange buksene sine. Jeg husker lyden av glidelåsen når hun endelig var på plass. Sånne inntrykk glemmer du ikke så lett.