I NORGE: William T. Vollmann besøkte Norsk Litteraturfestival på Lillehammer som en av de mest celebre gjestene i 2006. 
Foto: Torbjørn Grønning
I NORGE: William T. Vollmann besøkte Norsk Litteraturfestival på Lillehammer som en av de mest celebre gjestene i 2006. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Bodde på Nordpolen i to uker for å skrive denne boka

William T. Vollmann kopierer Hunter S. Thompsons legendariske gonzo-oppskrift.

||| BOK: Her om dagen spurte noen meg om William T. Vollmann egentlig er én person. Så overmenneskelig er produksjonstempoet hans. Likevel skal du lete lenge etter en mer umiskjennelig eksentrisk forfatter.

I fjor høst utga han et 1300-siders studie av Imperial County, en kommune i grensetraktene mellom USA og Mexico. Allerede måneden etter kommer en ny sakprosabok, om kvinneskikkelser i japansk teater. Han har lagt bak seg ett sjubindsverk — om vold — og er godt over halvveis i det neste, «Syv drømmer — ei bok om Nordamerikanske landskaper». Alt dette i tillegg til de bøkene hans som folk faktisk leser.

Utmattende«Riflene» utkom opprinnelig i 1994, som den tredje av de syv «drømmene» i det som til slutt skal utgjøre en «symbolsk historie» spunnet rundt siviliseringen av Nord-Amerika. Umiddelbart virker det som et snodig valg for oversettelse. Fra tidligere foreligger «13 fortellinger og 13 gravskrifter» på norsk — en rå, uimotståelig introduksjon til Vollmanns univers.

«Riflene» er alt annet enn et slikt «utmerket sted å begynne». Tvert imot, dette er full dose på godt og vondt: En utmattende bok som på 400 sider favner hele bredden av Vollmanns uhyre ambisjoner, hans monomane metoder og sære tilbøyeligheter. Kanskje nettopp derfor.

Boka tar utgangspunkt i historien om den britiske polarforskeren Sir John Franklins forsøk på å finne Nordvestpassasjen til Stillehavet midt på 1800-tallet. Knekt av eget overmot og en dårlig hermetikkpatent endte han sine dager fastskrudd i isen med et mannskap som ble seigpint til døde i kulde og galskap.

Alter egoParallelt med denne historien følger vi Vollmanns alter ego for anledningen, Kaptein Subzero, som reiser til Inuitt-bebyggelsene lengst nord i Canada for å samle materiale til den samme romanen, og innleder et fatalt forhold til den bensinsniffende Reepah. I kulissene for begge historiene ulmer århundrer med overgrep mot hennes folk.

Men disse lineære historiene danner bare råmaterialet i Vollmanns postmoderne verksted. Subzero omtales vekselvis i første-, andre- og tredjeperson, attpåtil som en reinkarnasjon av John Franklin, og deres histories smelter sammen i språklig lek som bryter ned tidsperspektivet, i den grad at hovedpersonen et sted omtales som «Franklin, Subzero, du, din trofaste, meg, meg selv og jeg».

Kommenterer egne grepI dette flettverket finner vi også arkivklipp, intervjuer, en rekke kart, fotnoter, ordlister, Vollmanns egne illustrasjoner, og en fortellerstemme med forkjærlighet for utmalende naturskildringer som ofte kommenterer sine egne grep.

Hvor grensene her går mellom det selvopplevde, historisk funderte og rent oppspinn får vi ikke svar på, men i etterordet skriver Vollmann at målet hans er «en fortelling... hvis usannheter fremmer en dypere forståelse av sannhet».

Ikke ulikt gonzoDette lyder unektelig som Hunter S. Thompsons legendariske gonzo-formel. Og Vollmann går minst like langt: Et av høydepunktene i «Riflene» er beskrivelsen av de to ukene han bodde alene på en forlatt værstasjon ved Nordpolen, bare for å føle forholdene han skulle beskrive på kroppen. Det gikk nesten galt. Til syvende og sist er det også denne voldsomme viljen til stor litteratur som redder «Riflene» fra sine egne virkemidler. Det en seig og lang, men man suges likevel fast av de ektefølte scenene og språklige oppfinnsomheter. På sitt beste, som når det virkelig røyner på oppe i isødet, tåler den sammenlikning med Herman Melvilles «Moby Dick». Denne leseren følte seg i hvert fall litt som John Franklins mannskap underveis: Ofte fanget i ugjennomtrengelig terreng, og under ledelse av en stormannsgal kaptein, men uten å miste troen på at han i hvilket som helst kapittel kan bryte gjennom og utvide vår verden.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19. april 2010.

Bodde på Nordpolen i to uker for å skrive denne boka