Bøddel i regi-inferno

Scenografien, lysdesignen og musikken spiller hovedrollen i «Bøddelen», inntil Jan Grønli til slutt slynger ondskapen ut som en anklage mot oss alle.

Er bøddelens slutt-tale i Pär Lagerkvists skarpt anti-totalitære fortelling fra 1933 den sterkeste utlegning av ondskapens problem og eksistens i nyere tid?

Mektig

Det er i hvert fall den som får størst dramatisk slagkraft i Yngve Sundvors iscenesettelse av «Bøddelen» på Det Norske Teatret. I en mektig monolog, kledd i blodrød høyhalset genser og svart bukse, gående fra bakerst på scenen i en strime av dirrende lys, framfører Jan Grønli bøddelens forsvarstale som en fresende anklage mot oss, den samlede menneskehet.

Bøddelen har båret vårt kors gjennom historien. Han har synliggjort våre verste sider for oss, og tatt på seg volden menneskene har skreket etter. Nå er han lei. Lei av en gud som er taus, av et liv som dømmer ham til evig virke i ondskapens tjeneste. For så lenge det går mennesker omkring på jorden, er det bruk for bøddelen - den stedfortredende ondskap.

Monologen er noe av det mest fascinerende som er framført på Det Norskes hovedscene på lenge. Jan Grønli bringer den helt dit hvor et knapt hevet øyenbryn er nok til å suge all oppmerksomhet til seg. Den er djevelsk godt framført. Så sløy i sin oppbygning og så til fingerspissene beregnende, og så helt i kjernen av Lagerkvists klagerop og uuttalte humanistiske bønn til menneskets indre.

Diffus

Hva Yngve Sundvor har ønsket å kommunisere før sluttmonologen, blir heller diffust. Perspektivet hans på Lagerkvist virker litt grunt. Spesielt i første del, som foregår på en kro i middelalderen, der bøddelen sitter ved bordenden som stille, ærefryktig nærvær, får man inntrykk av at han ikke har stolt helt på Lagerkvists tekst, eller vært for beskjeftiget med å dyrke sin egen teatralitet. Dramaet og spillet blir borte i overregisserte og anstrengt morsomme vertshus- og tjohei-scener, hvor regiknepene er kjent fra både Stein Winge og Thébtre du Soleil.

Spillet og teksten slår ikke igjennom musikk, scenografi og lysdesign. Anneli Dreckers vandring omkring på scenen i uskyldshvit kjole, med lighter og solosang, er et smukt innslag. Men denne nyinnskrevne rollen av uendelig kjærlighet og syngende Lagerkvist-poesi, blir ikke et perspektivutvidende kontrapunkt til fabelen, snarere ren staffasje. Dessverre - det må det være tillatt å si - har Drecker også fått noen talereplikker i siste scene.

Alminneliggjort

Overgangen fra middelalder til vår egen tid, hvor volden er blitt salgsvare og alminneliggjort, skjer via tekno-beat og «Ja, vi elsker» i sørgetempo og marsjtakt. Antrekkene er ikke Lagerkvists naziuniformer, men vår tids uniformer: grå moteklær, (Hugo Boss designet jo begge). Satiren kunne vært skarpere her, voldsforherligelsen blir for entydig.

Jan Grønlis monolog, Arne Nøsts enkle, hevbare scenografi i et gigantisk og nesten ribbet scenerom, Terje Wolmers sylskarpe lysdesign og Anneli Drecker/Martin Horntveths musikk og rytmer er det som blir stående etter denne «Bøddelen». Dramaet og alvoret i midten regisserte Yngve Sundvor nesten helt vekk.

BØDDELEN-SCENOGRAF: Arne Nøst har også illustrert en praktutgave av Pär Lagerkvists bok fra 1933.