Bodil på egne bein

Jazzsaksofonisten Bodil Niska våget å stå på egne bein, og i dag blomstrer både musikerkarrieren og platebutikken hennes.

- Den grunnleggende ambisjonen med «First Song»? Å formidle den jeg egentlig er, sier Bodil Niska, som i en alder av 46 endelig cd-debuterer under eget navn.

- Jeg føler at jeg er på riktig spor, nå er det bare å gå resten av veien. Og det er en lang vei der du heldigvis aldri kommer i mål, sier Bodil Niska, med en ydmykhet typisk for sin yrkesgruppe.

Gjennom 30 år har jeg intervjuet utøvere innen de fleste uttrykk. De har vært skuespillere, forfattere, billedkunstnere, filmfolk, tv-personligheter, og gang på gang har det slått meg: Gode musikere, fra debutanter til «stjerner», er alltid de mest ydmyke. Overfor publikum, kritikere, penger, ære og berømmelse, men først og fremst overfor faget - musikken.

Så her er påstanden: Ikke innen noen annen kunstform har Norge fostret så mange utøvere - kunstnere - på høyt nivå som innen musikk. Og ikke innen noen annen kunstform har vi færre «verdensmestrer».

Reiste

Ta Bodil Niska, tenorsaksofonist, jazzmusiker. I 1989, etter å ha vært musiker og en drivkraft i det lille jazzmiljøet i Hammerfest i 15 år, ga alenemoren husnøklene til datteren Marianne (17) med ordene «her bor du. Nå reiser jeg til Oslo». Hammerfest var blitt for trygt og trangt, og uten å våge å ta med seg tenorsaksofonen til byen der Bjarne Nerem og andre idoler levde og spilte, flyttet 36-åringen inn i et kollektiv i Oslo, uten å ha sikret seg jobb. Tre uker seinere dro hun tilbake - for å hente saksofonen. Siden er hun blitt i hovedstaden.

Bodil Niska

  • Født i Vadsø i 1954. Frilans jazzmusiker (tenorsaksofon). Har drevet plateforretningen Bare Jazz (Oslo) siden 1998. Har spilt på en rekke festivaler.
  • Drev jazzklubben Montenegro i Hammerfest (79- 89).
  • Til Oslo i 1989. Drev Akers Mics jazzavdeling til 1998.
  • Plater: Første cd i eget navn, «First Song», i disse dager; videre på «Pete Brown» (Pete Brown); «Talkin' Jazz» (Girl Talk); «Noe som har hendt» (Dronning Mauds land); «Oslo Jazz Circle Jubileumskonsert 1998».

- Om det var hardt å reise fra datteren min? Mariannes reaksjon var: «Mamma, reis. Dette har du snakket om siden jeg var ti. Jeg kommer etter så fort jeg er ferdig med videregående,» sier Bodil. I dag bor også Marianne og hennes lille sønn Herman i Oslo. Herman danser når en stolt bestemor spiller, og Bodil er godt etablert som musiker i hovedstaden der hun også nylig har feiret toårsjubileum for plateforretningen sin, den unike Bare Jazz. Like mye som de er mor og datter, har Bodil og Marianne vokst sammen som venninner, og på omslaget til «First Song» takker Bodil, i tillegg til nåværende ektemann Tom (Sivesind) og en rekke andre, «Marianne, som alltid holdt ut med en heller utradisjonell mor».

Kjærlighet kan anta så mange former.

Egil Kapstad

- Ting har skjedd i riktig rekkefølge, synes jeg, sier Bodil. - Først startet jeg Bare Jazz og har opplevd at den går over all forventning. Så har jeg fått spille med Egil (Kapstad) i over ett år og føler at jeg er på tur mot noe som jeg synes er viktig.

- Jeg er ikke den eneste som vil hevde at du har nådd et nytt nivå på «First Song», der du har med deg nevnte pianist Kapstad, bassist Bjørn Alterhaug og trommeslager Pelle Hultén pluss pappa Aksel Niska på trekkspill i «I skovens dype stille ro». Hvordan forklarer du det?

- Det har å gjøre med den tilliten Egil har vist meg. Han har sagt «Bodil, du har det i deg, bare kom igjen, våg!» Jeg har tort å kaste meg ut i ting jeg ikke torde før, tatt tak i originalmateriale, forsøkt å forløse ting. Det var på tide å stå på egne bein, men jeg har jo hatt god drahjelp av gutta, da.

- Hvilke spesielle kvaliteter var det viktig for deg å få ut i «First Song»?

- Den roen som finnes i det vakre, kanskje? Det jeg ønsker, er å framføre en melodi. Jeg vil at melodien skal komme fram i lyset igjen, jeg synes melodien er blitt mer og mer pakket inn i teknikk og andre effekter. Jeg vil tilbake til det som er vakkert, og det er melodien. Det syntes jeg var viktig, for det finnes så mange vakre melodier som jeg vil løfte fram, hvis jeg klarer.

Den ene tonen

- Der berører du et kjernespørsmål innen improvisasjonsbasert musikk, som jazz vitterlig er: Skjønnheten i en melodi kommer ikke nødvendigvis best fram selv om den spilles «streit»?

- Av og til trenger man ikke gjøre annet enn å presentere melodien. Men på cd-en har vi laget noen arrangementer og improvisert litt. Det handler om å male melodiene på sin måte, få dem slik man vil ha dem.

- Mange kunstnere - og ikke bare musikere - må tilsynelatende gjennom en periode der teknikken er det viktigste, før de kommer tilbake til det helt nakne og renskårede uttrykket, til noe som minner om jakten på den ene tonen?

- Ja, og det er det som er kunsten, synes jeg. Å finne den ene tonen, våge pausene.

- Og dit går det ingen snarveier?

- Nei, det gjør ikke det. Jeg ser at i dag kommer det masse flotte unge musikere, de er kjempebra og det er kjempe-avantgarde og det er flott. Men jeg må likevel si: «Spill en ballade så jeg kan tro på det». Det der med å kunne spille en enkel melodi... det tok 30 år før John Coltrane torde å spille inn en balladeplate.

Feminint

- Nesten alle kvinnelige kunstnere får før eller siden spørsmålet: «Finnes det noe som er spesifikt feminint eller knyttet opp mot feminine verdier eller egenskaper i uttrykket ditt?» Er det?

- Det tror jeg ikke noe på. Et uttrykk er et uttrykk. Jeg tror vi alle har det, hvis vi bare våger å bruke det.

- Mannlige kunstnere blir mye sjeldnere spurt om det finnes noe spesifikt maskulint i deres uttrykk?

- Ja. Og jeg vet ikke, kanskje vi damer våger å være enkle, kanskje vi ikke har så stort behov for å prestere noe, rent teknisk? Jeg er ikke glad i spille fort, men veldig glad i å spille mediumtempo og ballade. Det gir meg anledning til å trenge inn i melodien, og så får jeg tid til å frasere akkurat sånn som jeg vil at det skal låte. Da får jeg en varme i det, jeg har ikke behov for å lire opp og ned langs skalaene. Det er ikke der uttrykket mitt ligger, det er mer vemodig enn som så.

- Som innehaver av plateforretning møter du mennesker på jakt etter musikalske opplevelser. Kommer noen og ber om musikk som skal innfri spesielle behov?

- Å ja. Det kommer folk som sier «jeg vil ha noe jeg kan bli glad av», «jeg vil ha noe blått og vakkert» eller «jeg aner ikke hva jeg vil ha». Da må jeg begynne å nøste og spørre: «hva slags musikk har du fra før?» Svarer de «jeg har bare klassisk», spør jeg «hva slags klassisk?» Sier de «jeg har bare rock», spør jeg «hva slags rock?» Så finner jeg jazz som har de elementene de liker, og siden går de ut med sin første jazzplate.

Bodils ti favorittplater

1. Scott Hamilton: «East Of The Sun» (Concord)

2. Shirley Horn: «Here's To Life» (Verve)

3. Gene Ammons: «Gentle Jug» (Prestige)

4. Abbey Lincoln: «You Gotta Pay The Band» (Verve)

5. Lucky Thompson: «Tricotism» (Impulse!)

6. Dexter Gordon: «Ballads» (Blue Note)

7. Hilde Hefte: «Round Chet's Midnight» (Hot Club)

8. Stan Getz/Kenny Barron: «People Time» (Verve)

9. Barney Kessel: «Pollwinners» (Prestige)

10. Bill Evans: «You Must Believe In Spring» (Warner Bros.)

Bodils fem favoritt-soli

1. Stan Getz på «Voyage» fra «Serenity» (Emarcy).

2. Coleman Hawkins på «Body And Soul» fra «Body And Soul» (RCA Victor).

3. Lester Young på «There Will Never Be Another You» fra «Lester Young with the Oscar Peterson Trio» (Verve).

4. Scott Hamilton på «Autumn Leaves» fra «East Of The Sun» (Concord).

5. Bjarne Nerem på «Indian Summer» fra «More Than You Know» (Gemini).

<B>VÅGER:</B> Bodil Niska (46) reiste fra Hammerfest til Oslo i 1989, startet egen platebutikk for to år siden og cd-debuterer nå under eget navn med «First Song».