Bohemer på versefot

En «Curie/i ordenes laboratorium,» skrev britiske Mina Loy om «borgermesteren» av Paris i 20-årene: salongeieren og det selvoppnevnte geniet Gertrude Stein. De er begge nylig oversatt i utvalg.

De to tilhørte den generasjonen Gertrude Stein døpte «den fortapte». Stein regnes for å ha hatt stor innflytelse på amerikanske forfattere som nettopp Hemingway, O\'Neill, Fitzgerald idet hun gjorde dem oppmerksomme på språkets betydning. Selv søkte hun et språk som tilsvarte øyeblikksbilder i filmen, repetitive rytmiske forenklinger lik hennes kjente «en rose er en rose er en rose». Som forfatter er hun imidlertid mest kjent for sin selvbiografi «The autobiography of Alice B. Toklas», en selvironisk, men og skamløs selvros lagt «i hånden» på hennes mangeårige venninne, Alice.

Paris

Det utvalg som nå foreligger, består hovedsakelig av tekster med første verdenskrig som bakgrunn, da Stein og venninnen bodde i Paris med Forden tante Pauline, som de to brukte som transportbil for sårede franskmenn. «Den er ærleg/tante Pauline er ærleg/Vi er ærlege./Vi er sameinte./Då ser vi.» Ellers viser mange av tekstene Steins genuine kjærlighet til ord og rytme som, for en uinnvidd, kan gå på bekostning av forståeligheten. F.eks. «Melk», «Klyv opp i syne klyv opp i dei heilt fullstendige nålene og ei gissing ei heil gissing heng. Heng heng.»

Da er de lengre og svært humoristiske tekstene lettere tilgjengelige, som pengeepistlene fra 36, der Stein ble beskyldt for bakstreverskhet idet hun med sin typiske ironisk-dekadense bl.a. fastslår at «når det er mykje arbeidsløyse kan du aldri få nokon til å arbeide». Eller, noe flåset, advarer mot det å bli kvitt de rike fordi «Når dei rike finst kan ein alltids ta frå dei rike for å gje til dei fattige men når alle er fattige kan ein ikkje ta frå dei fattige for å gje til dei aldri så mykje fattigare.»

Møydom

«Det er vanskelig å se akkurat hvorfor hun har blitt oversett. Kanskje er det pga. hennes ekstreme ualminnelighet,» skrev kritikeren Kenneth Roxroth om Steins samtidige, den nesten ukjente britisk-jødiske Mina Loy (1882- 66). Loy hadde mange talenter, var billedkunstner, håndverker, agitator, og skrev i 1914 «Det feministiske manifest», der hun bl.a. agiterer for en klinisk fjerning av møydommen, slik at ikke den skulle bestemme en kvinnes verdi, og for at «Kvinner måtte ødelegge den trangen de har til å bli elsket for enhver pris». Hun tilhørte en periode kretsen rundt Ezra Pound, som hadde en tilsvarende posisjon blant lyrikere som Stein blant prosaister (noe som falt Stein tungt for brystet: «Han er en landsbypredikant; storartet hvis man er en landsby, men hvis ikke, ikke.»)

Mina Loy flakket rundt hele livet, men de fleste av sine dikt skrev hun i Paris i 20-årene der hun livnærte seg som lampemaker. Hun benektet imidlertid at hun var poet, og utga, motvillig, bare to diktsamlinger, den ene ble konfiskert fordi den ble antatt pornografisk. I utvalget som her foreligger, ser vi Mina Loy både som agitator og kjærlighetsdikter. Som «Foto etter en pogrom» der hun skildrer likhaugene og fastslår at «Alle lik er jomfru». Her er rg en noe tidstypisk forsvarstale for geniet: «Vi er prestelige klovner/som lever av vind og stjerner/og fattigdommens flyktige frukter.» Og ikke minst kjærlighetsdiktene, som med sin selvironiske sårhet går rett i hjertet, i hvert fall på meg: «Den stolte sannheten om meg/så jeg renne ut/i fornedrende tårer.» Her er også lettere ordleker, eller paradokser som «Og de som vil eie en annen/blir selv et ingenting.»