Bøhler contra Jagland

JAN BØHLERS innlegg i Dagbladet 6. april («Makaber politikk») bygger på en del grunnleggende misforståelser. Problemet er først og fremst at han misforstår forholdet mellom regionale og globale organisasjoner generelt og mellom FN og for eksempel NATO spesielt. Dette kommer konkret til uttrykk når han mot slutten av sitt innlegg skriver at regjeringen Bondevik igjen svikter når det gjelder FN-styrker. Poenget hans er videre at Norge i dag kun har 25 stk av til sammen 75000 FN-tropper i 18 land.

Slik sett er det svært interessant å sammenligne Bøhlers innlegg med Thorbjørn Jaglands kronikk dagen før («Effektiv utenrikspolitikk»). Sammenligner vi disse, ser vi med letthet at de befinner seg på vidt forskjellige politiske steder. Jaglands innlegg er preget av en høy grad av realisme. Han understreker at årsaken til at Norge kunne spille en rolle i Midtøsten, ikke var at vi var uavhengige i forhold til andre aktører, men snarere at vi var avhengige. Norge ville aldri blitt spurt om vi ville være tilrettelegger hvis det ikke hadde vært for at partene visste at vi i Norge kunne få støtte i Washington for et resultat. Bøhler på sin side har et langt mer idealistisk og virkelighetsfjernt syn på sentrale sammenhenger i internasjonal politikk. Det er ikke slik at det bare er operasjoner styrt av FN som kan støtte opp under FNs prinsipper om kollektiv sikkerhet. NATO har blant annet i sin artikkel 5 som omhandler kollektivt forsvar, en direkte henvisning til FN-paktens artikkel 51 som hjemler retten til individuelt og kollektivt selvforsvar. Med sine synspunkter blir Bøhlers talsmann for ren demonstrasjonspolitikk uten sammenheng med utsiktene til resultater og gjennomslag for norske interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Borgerkrigene i Afrika på 90-tallet har vært særdeles blodige. Den etniske rensingen i Rwanda og situasjonen i Sudan, som Bøhler omtaler, påkaller i aller høyeste grad det internasjonale samfunns innsats. Da Stortinget i januar i år behandlet Regjeringens utviklingsmelding var det tverrpolitisk enighet om at norsk utviklingspolitikk skal legge en menneskerettighetstilnærming til grunn for utviklingspolitikken. Dette gjelder også spørsmål som har med krig og internasjonal konflikthåndtering å gjøre. Denne regjeringen har også prioritert overgangsbistand som et vesentlig virkemiddel for land og regioner som går fra væpnet konflikt til mer fredelige forhold. Vi ser på utvikling som en langsiktig forutsetning for fred.

I dette perspektiv spiller også regionale organisasjoner en stor rolle. Det er etter mitt syn en fundamental misforståelse å sette opp et motsetningsforhold mellom det globale og det regionale plan. De regionale organisasjonene står ikke nødvendigvis i veien for globale fellesskapsløsninger. Derfor er det også fullstendig feil det SV og Sp skriver i innstillingen i forbindelse med Stortingets behandling av Regjeringens globaliseringsmelding, der de legger et slikt motsetningsforhold til grunn. Det er oppsiktsvekkende at Oslo Aps leder støtter de synspunkter som blir fremført av Sp og SV. Dette vil skape usikkerhet om kursen i norsk utenrikspolitikk dersom det sosialistiske alternativet vinner fram i høstens valg. Konsekvensen av en allianse mellom venstrefløyen i Ap og disse to partiene, vil bli økt norsk marginalisering.

For virkelig å understreke hvor feil Bøhler tar, kan vi ta utgangspunkt i EUs sikkerhetsstrategi som ble vedtatt i 2003. EU legger i sin utenrikspolitiske strategi («Et sikrere Europa i en bedre verden») opp til et mål om såkalt «effektiv multilateralisme». Her blir FN-pakten omtalt som den globale rammen for EUs utenrikspolitikk. EU skal derfor bidra til å opprettholde et internasjonalt system basert på Folkeretten og arbeide mot den sterkestes rett. Det er også i dette perspektivet en må se etableringen av EUs kampstyrker (EBG). Som kjent skal flere slike etableres, blant annet én med deltakelse fra Sverige, Finland og Norge. Disse enhetene skal blant annet kunne stilles til disposisjon for FN. På denne måten styrkes også verdensorganisasjonen. FNs generalsekretær Kofi Annan har da også gått ut offentlig og støttet EUs satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikken. Bakgrunnen for dette er at EUs initiativer på dette området støtter det kollektive perspektivet på sikkerhetspolitikk som ligger nedfelt i FN-pakten.

Norge kan derfor fortsatt være en meget aktiv fredsnasjon i internasjonal politikk og kjempe for våre normer og verdier selv om vi for tiden ikke har mange «blåhjelmer» rundt omkring. Når det gjelder Irak, må vi huske på at vi er der etter anmodning fra FN. NATO har, som en organisasjon som skal støtte opp under FN-pakten, sagt seg villig til trening av irakisk sikkerhetspersonell. Dessuten glemmer Bøhler at FN også åpner for såkalte regionale ordninger, slik dette er nedfelt i FN-paktens artikkel 52. Dette viser igjen at FNs fedre var forutseende nok til å understreke at også regionale organisasjoner spiller en rolle i etableringen av mer kollektive sikkerhetspolitiske arrangementer. Det er derfor direkte feilaktig nok Bøhler forsøker å fremstille rene FN-operasjoner som mer «høyverdige» enn NATO-operasjoner. Å sette opp et motsetningsforhold mellom direkte FN-innsats og innsats hjemlet av FN er oppkonstruert og utdatert. Det har utenrikskomiteens leder innsett. Det er på tide at Bøhler og hans likesinnede oppdager det også.