PRESSET: Teatersjef Hanne Tømta ved Nationaltheatret. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PRESSET: Teatersjef Hanne Tømta ved Nationaltheatret. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Boikott-fristelsen

Hei, Hanne Tømta i Nationaltheatret: her er grunnen til at du ikke burde boikotte din israelske samarbeidspartner.

Kommentar

Denne uka har en rekke norske skuespillere og teaterfolk skrevet under på et opprop der de krever at Nationaltheatret bryter samarbeidet med det israelske teateret Habima. Hovedårsaken er at teateret, som holder til i Tel Aviv, er pålagt å opptre i de ulovlige bosetningene på den okkuperte Vestbredden. Hvis ikke, risikerer de å miste statsstøtte.

Teatersjef Hanne Tømta har fått et fint lite dilemma å bale med nå som sommerferien er over.

Kulturell og akademisk boikott er virkemidler med ganske frynsete rykte. Du rammer det som ofte er arnesteder for liberale motkrefter til det rådende regimet. Det kjente unntaket som bekrefter regelen er Sør-Afrika, der den kulturelle boikotten ble manifisert (og kan gjenoppleves på YouTube) med låta «I Ain’t Gonna Play Sun City». Dette var mens artistmobiliseringer ennå hadde vind i seilene, og ikke umiddelbart ble parodier på seg selv. Bruce Springsteen, Steven Van Zandt, Bono, Bob Dylan, Run DMC m. fl. sang at de ikke skulle spille i Sun City - et luksusresort laget for rike, hvite Sør-Afrikanere, plassert i det som skulle være et svart «homeland». En grotesk scene for innflydde, utenlandske artister.

Mange boikott-tilhengere trekker parallelen mellom Sør-Afrika og Israel. Det er en vrien øvelse. Det historiske bakteppet er tross alt mye mer komplisert i Israel/Palestina-konflikten. Men akkurat når det gjelder de jødiske bosetningene, er ønskene om boikott mer forståelig. Bosetningene er det jødiske motstykket til Hamas - religiøse, fundamentalistiske og krigshissende. Bosetningene er en destabiliserende kraft, som aktivt motarbeider en forsoningsprosess. De øker i antall og innbyggertall, og er hjem for jødiske ekstremister som har vært en nesten like stor utfordring for den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet, som væpnede palestinere. Faktisk mer utfordrende, i den forstand at de jødiske ekstremistene har politisk beskyttelse, slik det er beskrevet i den israelske dokumentaren «The Gatekeepers».

En av bosetningene som Habima-teateret spiller på, er Ariel. Den ble etabert i 1978 med telt og gjerder, som nå er blitt permanente sperringer som vokter 18 000 innbyggere. Selv palestinske landeiere, som egentlig eier områder innenfor sperringene, har ikke tilgang. Da McDonalds franchise-eier i Israel fikk tilbud om å etablere en restaurant i Ariel i 2013, takket han nei fordi det var på okkupert land.

Men, det er noe annet å selge burgere enn å tilby kunstneriske opplevelser. Habimas direktør sier i et brev til Nationaltheatret i Oslo at de lager oppsetninger som forsøker å «bygge bro over den store avgrunnen i regionen». I et land som Israel hvor fredsforkjempere og liberale krefter er marginalisert, særlig i bosetningene, vil det være merkelig å spenne bein på dem. Habimas teateroppsetninger i bosettingene vil neppe skape fred på jorden som i himmelen, men å boikotte dem vil i alle fall ikke hjelpe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook