Boikott helvete

«DE SYV DØDSSYNDENE»: Til tross for at Kristopher Schau begår alle de syv dødssyndene, så er det mye som tyder på at han ikke kommer til å brenne i helvete. Kristne fundamentalister boikotter nå dødssyndene på TV2. Dødssyndene er katolske, og protestantismen har ikke inkorporert dødssyndene i sin tro. I et slikt perspektiv viderefører de sin boikott av dødssyndene. Det kan være flere grunner til at kristne vil boikotte dødssyndene. De blir utført hver eneste dag av alle, inkludert kristne og fundamentalister. I Dagen (03.11.2007) sier Espen Ottesen i Norsk Luthersk Misjonssamband at «Kristopher Schau gjorde i dette [første] programmet ikke mer synd enn jeg selv gjør på en gjennomsnittlig dag». Likevel er det blasfemisk når Kristopher Schau gjør det og dødssyndene må boikottes.

Dødssyndene har en dobbel karakter. Hovmod/forfengelighet, fråtseri, misunnelse, lyst/utukt, grådighet, latskap og vrede er først og fremst menneskelige kvaliteter eller mangel på dyder. De er beveggrunnene som får mennesker til å synde. Lyst fører til utukt, grådighet til ran og utbytting, hovmod til arrogante handlinger, osv. Det er denne doble karakteren som gjør syndene alvorlige og til dødssynder. Vanlige synder kan man få tilgivelse for, mens dødssyndene er fra et katolsk perspektiv utilgivelige og medfører fortapelse med mindre man forsones med Gud gjennom skriftemål. Fortapelsens sted er helvete.

Faglig sett er helvetets historie lang og fra et kristent perspektiv evig. I århundrer har kristenfolket truet og skremt med evige pinsler. Forestillingene om smertene i denne evige tilværelsen har blitt utbrodert bokstavelig talt til det perverse. I følge teologen Augustin var en av gledene blant de frelste i himmelen å se smerten som ble påført de fortapte i helvete slik at de desto mer kunne verdsette Guds gleder og det selv å være frelst. Selv i mindre selvgodhet har helvetets pinsler forblitt de samme. De fortapte brennes, blodet i kroppen kokes, armer og ben lemlestes, hjernen sprekker, tennene blir til spikre og bankes inn i munnhulen, øynene knuses. Og dette er bare deler av den smerten vi mennesker er i stand til å forstå, fordi den virkelige smerten i helvete er så ufattelig mye verre og totalt ubeskrivelig. Helvetes porter er låst fra innsiden og selv Gud kan ikke redde de fortapte. Satan vil for alltid torturere synderne på det mest diabolske hinsidig enhver menneskelig fatteevne. Men i helvete vil man forstå og erfare denne smerten. Og angre. Å begå dødssyndene garanterer et evig liv i smertehelvetet.

I et slikt perspektiv er det forståelig at kristne fundamentalister blir opprørt når Kristopher Schau etter beste evne skal gjøre hva som står i hans makt for å komme til helvete. Spørsmålet er om dette helvetet eksisterer? Troen på et slikt evig helvete har vært et mektig redskap opp gjennom tidene for kirkens menn som kontrollerte og definerte menneskenes skjebner. Gjennom å true med evige pinsler ble folk underkuet til lydighet og dydighet. Er det denne makten kristenfundamentalistene er redd for å miste?

Historisk sett skjedde den største endringen i forståelsen av helvetet 28. Juli 1999. Pave Johannes Paul II omdefinerte helvete. Før var helvete et fysisk smertehelvete hvor man ble torturert med ild til evig tid. Ut fra katolsk forståelse er nå helvetet definert som «fraværet av Gud». Katolisismen innså at den gamle forståelsen av helvetet rettet feil fokus på kristendommen. Fra å fokusere på smerte og evig fortapelse søkes fokuset mot Guds godhet og storhet. Paven understreket at helvetet eksisterte, men de referansene til ild som fins i Bibelen skal kun forstås symbolsk. Det er kun en åndelig smerte i helvete. Paven poengterte riktignok at denne åndelige smerten er like stor som det fysisk å brenne, men denne smerten har en annen karakter. Mens smerten i det tradisjonelle brennehelvetet var resultat av Satan og rå ondskap, så er den åndelige smerten resultat av at man er bevisst over at man ikke tar del i Guds godhet og åndelighet. Misunnelse med andre ord.

Helvetet er ikke lenger et fysisk brennehelvete, men en åndelig smerte. Dermed kan man boikotte tradisjonelle og fundamentalistiske oppfatninger av brennehelvetet fordi de ikke lenger er religiøst fundamentert. Hvorfor blir kristenfundamentalistene provosert når helvetet ikke lenger er hva det en gang var? Er det fordi de fremdeles viderefører gamle forestillinger med den makt det ligger å forvalte dette tankegodset? Eller er det protestantiske helvetet fremdeles fullt av ild og svovel mens det katolske ikke er det? Hvilket helvete har vi i dag?

Paven er fra et katolsk perspektiv Guds utstedte representant på jorden. Selv om protestanter har en annen trosoppfatning, så er det samme religion. Setter fundamentalistene seg over paven og katolisismen i fortolkningen av helvete? Eller velger de å opprettholde brennehelvetet fordi det passer best ut fra deres syn på hva de mener bør skje med dødssyndere? Å tale paven midt i mot var en alvorlig sak tidligere. I dag vil man vel kalle det hovmod å sette seg over paven i åndelige spørsmål. Debatten fremviser sterk vrede. Dødssyndene er menneskelige kvaliteter og fravær av dyder. Så da har de kanskje en grunn til å boikotte dødssyndene – siden det får konsekvenser hvis brennehelvetet likevel skulle eksistere.

•Forfatteren var fagkommentator på død og helvete i forbindelse med TV2-serien «De syv Dødssyndene».