EURO 2020:  Det er 19 søkere, så UEFA, her ved Michel Platini, kan velge noen andre enn Israel 19. september.
EURO 2020: Det er 19 søkere, så UEFA, her ved Michel Platini, kan velge noen andre enn Israel 19. september.Vis mer

Boikott siste utvei - også i idretten

Igjen har Israel bombet Gaza, ødelagt hus, skoler, sykehus og drept mer enn 2000 folk. Av disse er 22 fotballspillere.

Debattinnlegg

«Alle» er sjokkert over IS, men Israel drepte nylig 2000 mennesker». Denne sylskarpe uttalelsen kunne vi lese i et intervju med den tidligere israelske elitesoldaten, Miko Peled, i Dagbladet 6. september. Når land begår og har begått slike og liknende groteske handlinger i ti år etter tiår, samtidig som verdenssamfunnet gir dem straffefrihet, hva slags verdier oppdrar vi da våre barn til? Ønsker vi ikke å få en slutt på slike umenneskelige handlinger og vise våre barn at vi bryr oss? Er det ikke da på tide å drøfte muligheter for boikott, samtidig som dialogen fortsetter? For boikott virker. Det har vi også flere eksempler på i idrett.

Jeg var freelance sportsjournalist for Dagbladet under sommer-OL i Montreal i 1976 og havnet midt oppi en sentral boikott. Den ble gjennomført av 26 afrikanske land, fordi New Zealands rugbylag hadde trosset de internasjonale sanksjonene mot apartheid, og spilt mot Sør-Afrika. Den globale idrettsboikotten av Sør-Afrika begynte da apartheidregimes diskriminering av svarte ga klare negative effekter på deres idrett. Nå var ikke denne idrettsboikotten sentral i det avgjørende ikke-voldelige «slaget» mot Sør-Afrikas apartheid regime, men den fikk mange idrettsfolk til å søke etter mer informasjon om landets rasistiske politikk og politikernes legitimering av denne. Boikott og dialog foregikk samtidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

22. juni 2012 ønsket 42 palestinske fotballklubber sammen med 18 spillere og managere og 19 andre ledende personer fra palestinsk idrett å boikotte Israel som vertsland for U-21 i 2013. Bakgrunnen var blant annet at Israel som okkupant hadde ødelagt store deler av Gaza i 2008-2009, bombet Rafahs nasjonale stadion og drept flere fotballspillerne blant de 14000 døde, samtidig som Israel var i stand til å hindre palestinske spillere i Gaza og Vestbredden å trene og reise sammen. At israelske sikkerhetsstyrker hadde satt den palestinske fotballspilleren fra Gaza, Mahmoud Sarsak ulovlig i fengsel fra 22. juli 2009, styrket legitimeringen av en mulig boikott. Den kjente, tidligere fotballspilleren, Eric Cantona, hadde besøkt en turnering i Israel noen år tidligere, der Netanyahu var sentral. I etterkant av denne reisen kritiserte fotballikonet også israelsk okkupasjon og ødelegging av palestinsk fotball. Det bidro til at FIFA måtte ta saken alvorlig. Mye tyder på at kravet om å frigjøre Sarsak og trussel om boikott skal ha vært avgjørende for at han tilslutt ble fri 10. juli 2012.

Igjen har Israel bombet Gaza, ødelagt hus, skoler, sykehus og drept mer enn 2000 folk. Av disse er 22 fotballspillere, samtidig som flere stadioner er ødelagt. Spørsmålet er nå om noen kamper i EURO 2020 skal foregå i Jerusalem. Byen er for mange et symbol på krigens kjerne mellom Israel og Palestina. Det er mye informasjon om hvordan israelske politiske vedtak fungerer som en apartheid-legitimitet til å konfiskere palestinsk eiendom, frata palestinerne deres borgerrettigheter, hindre kommunikasjon til jobb og skole, slik at de tilslutt kan røve hele Øst-Jerusalem. Det så jeg klart da jeg var der høsten 2013. Foreløpig står både ønsket om boikott og dialog om Euro 2020 sterkt. Heldigvis er det 19 søkere til arrangementet, slik at UEFAs utøvende komite kan velge land og byer uten maktmisbruk i Geneve 19. september. Da blir boikott ikke siste utvei.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook