Anmeldelse «Det åttende livet (Til Brilka)»

Bok å bli totalt oppslukt av

«Det åttende livet (Til Brilka)» er en blodig og frodig slektskrønike fra Stalins fødeland.

NINO HARATISCHWILI: Georgisk forfatter og dramatiker, født i 1983, nå bosatt i Tyskland. «Det åttende livet (Til Brilka)» er prisbelønt og oversatt til en rekke språk. Foto: Aschehoug)
NINO HARATISCHWILI: Georgisk forfatter og dramatiker, født i 1983, nå bosatt i Tyskland. «Det åttende livet (Til Brilka)» er prisbelønt og oversatt til en rekke språk. Foto: Aschehoug) Vis mer
Publisert

«Det åttende livet (Til Brilka)»

Nino Haratischwili

Roman

Forlag: Ashehoug
Oversetter: Ute Neumann
Utgivelsesår: 2021

«En rik roman med store fakter»
Se alle anmeldelser

«Forsyn dere med uavhengighet, stapp i dere så mye dere orker, innenfor Russlands grenser», skal Boris Jeltsin ha sagt, den gangen daværende Sovjetunionen raknet i alle sømmene. Sitatet er et av utallige «visdomsord» i historien om Georgia, den frodige nasjonen i Kaukasus som har forspist seg på både revolusjoner, frigjøring og borgerkrig.

Georgias rolle i «det røde århundret» fra den russiske revolusjonen og fram til uavhengigheten etter Sovjetunionens oppløsning er nå gjenstand for en voluminøs slektskrønike, «Det åttende livet (Til Brilka)», ført i pennen av den georgiske forfatteren og dramatikeren Nino Haratischwili.

Arven fra Tolstoj

Boka er skrevet på tysk, og da den utkom i Tyskland i 2014, ble den ofte omtalt som en georgisk variant av Lev Tolstojs «Krig og fred». Om ikke den litterære kvaliteten eller klassikerpotensialet er helt sammenliknbart, kan man i det minste la seg imponere av lengden. Der Tolstoj briljerer på drøye 1200 sider, nøyer Haratischwili seg med «bare» 1150. Det er jo tross alt ikke Napoleonskrigen hun skriver om; det er «bare» 1917-revolusjonen, 1. verdenskrig, beleiringen av Leningrad under 2. verdenskrig, Stalins utrenskinger og resten av forrige århundres blodige historie som er bakteppe her.

Fortellergrepet er riktignok ikke helt ulikt. Her skildres de historiske begivenhetene gjennom en spesiell slekt; seks generasjoner i familien Jasji skal bli direkte berørt av idealismen, drømmene, tvangen, krigene, drapene, torturen, sulten og opprøret som preget det røde århundret.

Forbannelse

«Jeg kan takke et århundre for disse linjene, et århundre som lurte og forrådte alle, alle de som bar på håp. Jeg kan takke et vedvarende svik, som la seg over familien min som en forbannelse», sier Haratischwilis forteller og jeg-person, Nitsa Jasji.

STALIN: Her feires Josef Stalin i Tbilisi, Georgia, i mai 2015. Foto: NTB / AFP PHOTO / VANO SHLAMOV
STALIN: Her feires Josef Stalin i Tbilisi, Georgia, i mai 2015. Foto: NTB / AFP PHOTO / VANO SHLAMOV Vis mer

Hun befinner seg i Tyskland rundt 2006-2008, når hun vil forklare sin bakgrunn, sin utvandring og sin livshistorie til niesen Brilka på 12. Dermed rulles skjebnene til både mødre, bestemødre, oldemødre, tippoldefedre og diverse elskere og partnere ut. Det er medrivende lesning, vekslende mellom såpeaktige kjærlighetshistorier og mørkt realistiske beskrivelser av voldtekter, henrettelser, GULag og rå makt.

Åstedet er Georgia, også kalt Europas balkong og ifølge mytene Guds eget feriested, bugnende av elver, fossefall, saftige frukter og angivelig den beste vinen i hele verden. Det er også et land som har fostret et par av verdens mest brutale despoter, Josef Stalin og hans bøddel Lavrentij Berija. Begge to figurerer prominent i Nino Haratiscwilis roman, dog ikke under egne navn før helt avslutningsvis. Stalin kalles bare Josef, Soso eller Generalissimus, mens Berija går under oppnavnet Den lille store mannen. Men deres ugjerninger er umiskjennelige.

Sjokolade

Slektskrønikens opphavsfigur er Nitsas tippoldefar, en konditor fra den georgiske lavadelen som hadde tilegnet seg sjokoladens fortreffelige egenskaper ved hoffet i Wien. Hjemme i Georgia gjorde han suksess med en hemmelig, himmelsk sjokoladeoppskrift, en hemmelighet som skulle gå i arv blant hans etterkommere, og som angivelig kunne medføre ulykke og forbannelse bare etter en liten munnfull.

Sjokoladefabrikantens datter Stasia og hennes mann, den hvite og seinere røde premierløytnanten Simon Jasji, får to barn som skal vise seg å bli romanens hovedfigurer og viktigste motpoler. Sønnen Kostja blir en høytstående offiser i Den røde armé, med både Petersburg, Moskva og Tblisi som virkeområder. Datteren Kitty forelsker seg i en «landssviker» fra 2. verdenskrig; hun blir torturert og halvveis drept når fosteret hun bærer skjæres ut av magen hennes, og hun må smugles ut av Sovjetunionen. Hun ender som dissident i London og får en karriere som sanger; en slags georgisk Patti Smith.

En grotesk skjebne rammer også Stasias vakre lillesøster Kristine. Hun er gift med en høytstående georgisk partimann som regelmessig har besøk av den enda mer høytstående Lille store mannen (Berija), og hun blir tvunget til å bli hans elskerinne etter at han har voldtatt henne i sin teaterlosje under en operaforestilling. Kristines mann skyter seg selv etter å ha vansiret ansiktet hennes med syre, slik at hun for ettertid skal bli så stygg at Berija holder seg unna.

Uten manerer

«Revolusjoner har vært kjennetegnet av uhøflighet; kanskje fordi de herskende klassene ikke tidsnok bestrebet seg på å lære folket gode manerer», lyder sitatet fra Trotskij i romanen.

Det skal ikke gå stort bedre med de kommende generasjonene i Jasji-familien etter hvert som århundret skrider fram mot glasnost, uavhengighet og borgerkrig i Kaukasus. Som man vil forstå, er dette en rik roman med store fakter, ei bok å dykke ned i og bli totalt oppslukt av. Selv ble jeg hekta.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer