Anmeldelse «Samlede verker»

Bok det lukter krutt av

Svenske Lydia Sandgren imponerer med rik familiekrønike.

LYDIA SANDGREN: Psykologen som innkasserte den høythengende svenske Augustprisen på første forsøk. Foto: Strawberry Publishing / Emelie Asplund
LYDIA SANDGREN: Psykologen som innkasserte den høythengende svenske Augustprisen på første forsøk. Foto: Strawberry Publishing / Emelie Asplund Vis mer
Publisert

Jeg må tilstå at jeg er imponert over svenske Lydia Sandgrens debutroman «Samlede verker». Sandgren (f. 1987) framstår som en fiks ferdig romanforfatter, med en 700 sider lang familiekrønike som har tatt Sverige med storm. For den ble hun i fjor belønnet med landets viktigste litteraturpris, Augustprisen. Det lukter krutt av en sånn debut.

Lydia Sandgren er psykologutdannet, og det merkes på måten hun tegner romanens karakterer.

De tre som innehar hovedrollene – en streng akademiker, en forlegger med en forfatter i magen og en genial, alkoholisert billedkunstner – er klisjéer som typer, men likevel skildret med stor troverdighet og gjenkjennelighet. De er alle i ferd med å runde 50 i bokas nåtidsplan, men mye skal handle om deres formative ungdomsår i Göteborg på 1980- og 90-tallet. Sentralt står musikken, litteraturen, festene, kafébesøkene, kunstmiljøet, filosofien og de elleville drømmene som til sammen utgjør en generasjonsroman, tidfestet ca. et tiår etter Ulf Lundells megaberømte «Jack».

Metaroman

Men «Samlade verker» beveger seg på flere tidsplan og på større dyp. Lydia Sandgren er dristig og innbyr innimellom til metabetraktninger om skrivingen og lesingens natur. Det foregår som brokker av et intervju med hovedfiguren Martin Berg, forleggeren som har diverse egne roman- og biografiutkast blant sine «samlede verk» under evig arbeid. Han skal feire 25-årsjubileum for forlaget «Berg & Andrén», og gründeren blir bedt om å uttale seg om alt fra autofiksjon til litterære inspirasjonskilder. Hans store prosjekt er å gjenoppvekke interessen for sin (fiktive) helt William Wallace, forfatteren som ble overskygget av sine samtidige Hemingway og Fitzgerald.

Martins nærmeste venn og sjelefrende er kunstmaleren Gustav Becker, en hengslete type med teipet brillestang, lang militærfrakk og slitte basketsko, men med en steinrik mormor og et talent som ganske tidlig skal sammenliknes med svenske Ola Billgren og «han der nordmannen» Odd Nerdrum. Disse gutta er konstant bakfulle. Vandringen fra kro til kro i det göteborgske utelivet på 80-90-tallet utgjør en diger, og til dels langtekkelig, porsjon av romanen. Her kunne Sandgren med hell kuttet ned et par hundre sider, spør du meg.

Mysterium

Men romanen tar seg betydelig opp når mysteriet omkring den tredje hovedpersonen introduseres. Hun heter Cecilia, er gift med Martin og mor til deres felles barn Rakel og Elis. Cecilia er også Gustavs muse og foretrukne modell. Hun er sprenglærd, idéhistoriker og ekspert på Wittgenstein, tar doktorgrad på postkolonialisme og løper maraton. Ved romanens begynnelse har Cecilia vært borte i 15 år. Forsvunnet sporløst fra mann og barn, 33 år gammel. To uker etter doktordisputasen, etter en fredagskveld med «Rocky» på TV, stakk hun, «den distré dosenten Cecilia Berg som åpenbart var for intellektuelt avansert til en lørdagsmorgen med familien sin.»

Det introduseres en roman i romanen som skal vise seg å spille en rolle i mysteriet. «Ein Jahr der Liebe» av den tyske forfatteren Philip Franke skal muligens utgis på Martins forlag, og han ber datteren Rakel, psykologistudent og flytende i tysk etter studier i Berlin, om å være konsulent på boka. Hun vegrer seg, men blir gradvis sugd inn i den depressive kjærlighetshistorien. Mens Rakel vakler rundt i Göteborg med Freuds «Hinsides lystprinsippet» under armen, ser hun digre plakater med morens ansikt over hele byen. Det er reklame for en retrospektiv utstilling av byens store sønn, maler Gustav Becker. Han er hennes gudfar og kanskje en av nøklene til morens gåte. Rakels forsøk på å finne ledetråder i foreldregenerasjonens eskapader utvikler seg til den rene kriminalromanen.

Utbretting

Det er utvilsomt en rik roman Lydia Sandgren har begått. Lag på lag av referanser gjør boka til en litterær godbit. Her finnes kjærlige nikk til svenske forgjengere som Klas Östergren, Ulf Lundell og Stig Larsson. Her er vennlige sleivspark til Norén og Knausgård, «typisk eksempel på mannlig litterær utbretting». Her serveres Julia Childs franske kokebok side om side med Prousts «På sporet av den tapte tid». Mange av henvisningene som er farget av Martin og Gustavs unge bohemliv, presenteres med en slags gymnasial begeistring som er både slitsom og morsom. Men gjennomgående merker man at Lydia Sandgren har stålkontroll både over språk, stil og referanser.

Som innvending bør nevnes at romanen til tider er altfor pratsom; her er detaljer som nok kan fortone seg som heller likegyldige for et ikke-svensk, ikke-göteborgsk, publikum. Men totalen er gudbevaremeg storslått og ja, imponerende. Vi venter spent på fortsettelsen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer