Jeg må tilstå at jeg er imponert over svenske Lydia Sandgrens debutroman «Samlede verker». Sandgren (f. 1987) framstår som en fiks ferdig romanforfatter, med en 700 sider lang familiekrønike som har tatt Sverige med storm. For den ble hun i fjor belønnet med landets viktigste litteraturpris, Augustprisen. Det lukter krutt av en sånn debut.

Lydia Sandgren er psykologutdannet, og det merkes på måten hun tegner romanens karakterer.

De tre som innehar hovedrollene – en streng akademiker, en forlegger med en forfatter i magen og en genial, alkoholisert billedkunstner – er klisjéer som typer, men likevel skildret med stor troverdighet og gjenkjennelighet. De er alle i ferd med å runde 50 i bokas nåtidsplan, men mye skal handle om deres formative ungdomsår i Göteborg på 1980- og 90-tallet. Sentralt står musikken, litteraturen, festene, kafébesøkene, kunstmiljøet, filosofien og de elleville drømmene som til sammen utgjør en generasjonsroman, tidfestet ca. et tiår etter Ulf Lundells megaberømte «Jack».

Metaroman

Men «Samlade verker» beveger seg på flere tidsplan og på større dyp. Lydia Sandgren er dristig og innbyr innimellom til metabetraktninger om skrivingen og lesingens natur. Det foregår som brokker av et intervju med hovedfiguren Martin Berg, forleggeren som har diverse egne roman- og biografiutkast blant sine «samlede verk» under evig arbeid. Han skal feire 25-årsjubileum for forlaget «Berg & Andrén», og gründeren blir bedt om å uttale seg om alt fra autofiksjon til litterære inspirasjonskilder. Hans store prosjekt er å gjenoppvekke interessen for sin (fiktive) helt William Wallace, forfatteren som ble overskygget av sine samtidige Hemingway og Fitzgerald.