bok-ekstra: ungt

Sekstenåringen Martin er en av de mange som andre finner det for godt å herse med. Og som finner seg i det. Tør ikke annet. Ved hvert skoleårs begynnelse hadde han trodd at alt skulle bli bedre. Bare han kom i femte klasse, i sjette, i sjuende. Slik gikk åra. Fetteren Fredrik er anføreren, det er alltid en som begynner. Hvorfor? Mobbeloven er slik at den som er redd for å bli mobbet, mobber selv. Slik skjuler man egne sår. Martin skjønner ikke hvorfor han er utpekt til offer. I bøkene er det de tjukke, de med briller, de med rare dialekter som mobbes.

En dag tas han inn i varmen, tror han. Han blir snart kastet ut igjen. Det blir enda verre enn før, fordi han et øyeblikk fikk smak på noe som var bra. Det er en sterk roman med fin innlevelsesevne Kjersti Scheen har skrevet om tapernes grusomme hverdag. Som dessverre altfor mange kjenner seg igjen i.

Martin finner til slutt trøst. I het kjærlighet. Men er det vanlig at 16-åringer går til sengs? Eller er det noe ungdomsbokforfattere tror? Ved stadig å skrive om det setter de en norm.

Prippen?

Tror ikke det.