ILLUSTRASJON AV ROMANEN: Historien om kompisgjengen på fire som vokser opp i Oslo, er en sjelfull roman, men en middelmådig film. Hva er det som går tapt i oversettelsen?
ILLUSTRASJON AV ROMANEN: Historien om kompisgjengen på fire som vokser opp i Oslo, er en sjelfull roman, men en middelmådig film. Hva er det som går tapt i oversettelsen?Vis mer

Bok og bilder

Den som vil filmatisere en roman, må vite hvorfor romanen er god - og om kvaliteten kan oversettes til kinolerretet.

Kommentar

De tenkte vel at det ikke kunne gå galt. «Beatles», Lars Saabye Christensens såre oppvekstskildring skulle filmatiseres. Fire unge, høyt skattede romanskikkelser som et enormt antall norske romanlesere hadde et nært forhold til, skulle møte en visualisering av bokens stemningsfulle sekstitalls-Oslo og det tyvende århundres beste popmusikk. Suksessen virket sikret. Og likevel, eller nettopp derfor, ble ikke «Beatles» noen god film.

De fleste romaner, også de som skaper de mest levende bilder i hodet, egner seg dårlig for filmatisering. Manus er korte, romaner er lange. Film fortelles utenfra, romaner i større eller mindre grad fra innsiden. Den som vil lage film basert på yndlingsboken, kan ikke lene seg på at den er god, eller populær. Han eller hun må stille spørsmålet: Hva er det egentlig som gjør denne romanen så spesiell? Og er det en kvalitet som lar seg overføre til filmlerretet? Eller er den spesifikt litterær?

En film kan gjengi et heldelsesforløp. Men det er aldri selve handlingen som gjør at en roman blir en klassiker; det er helheten, av handling, språk, atmosfære og tematisk overbygning. Det er derfor en spillefilm kan være en utsøkt illustrasjon av en fortelling, og likevel føles kjedelig og grunn. Noen ganger må en roman gjennom en radikal gjendiktning for å tåle overgangen, som da Michael Ondaatjes blomstrende, digresjonsrike «Den engelske pasienten» ble en snurpet inn og strammet opp til et medrivende filmverk.

«Beatles» er en sjelfull, subjektiv fortelling, som får mye av sin særegenhet gjennom hvordan hovedpersonen Kim sanser verden, hvordan hans egne tanker og assosiasjoner løper mens han betrakter samspillet mellom kompisene og foreldrene. Bølgene inne i ham lar seg ikke så lett overføre til bratte filmspenningskurver.

Alt er mulig. Det går an å lage nydelige filmer basert på romaner som får mye av sin særegenhet gjennom fortellerens blikk, eller forfatterens språk. Et eksempel er Henning Carlsens intense «Sult» fra 1966, basert på Hamsuns overdådig innadvendte roman. Men de bøkene som passer best for å bli levendegjort på lerretet, er ofte mer betraktende, med oppmerksomheten rettet mot det som skjer i rommet snarere enn hovedpersonens fortolkning av det; der det som skjer, kommuniseres mer gjennom replikker og beskrivelser enn indre monologer. Sosiale kammerspill og komedier egner seg ypperlig. Viktoriatiden har levert mye godt råmateriale. Jane Austens spissfindige, spenningsfylte salongkomedier og Charles Dickens' burleske menasjeri er gaver med blondesløyfe på til film- og tv-serieskapere. Av nyere titler har Cormac McCarthys nøkterne, beskrivende nesten-westerns vist seg å kle filmmediet godt.

Film er dyrt. De som investerer i denne uforutsigbare kunstformen, har ikke så lyst til å gå med tap. Ofte er det lettere å få pengesekkene til å springe opp for de som kan peke på at historien de ønsker å fortelle, allerede er en suksess. Men hvis det skal skapes nye klassikere, må nok filmskapere og manusforfattere helst ta på seg den risikable jobben det er og dikte opp selv, fra bunnen.