«Polen. Aske og diamanter».
Ingrid Brekke
«Politikk i Polen blir umiddelbart historietolkning.»Se alle anmeldelser
Det liberale Europa angriper vårt lands identitet med sine dekadente verdier og ugudelige livsstil. Det er budskapet fra PiS, Polens nasjonalkonservative parti, som nylig fikk over 40 prosent av stemmene.
De post-kommunistiske statene vil ikke lenger la seg dominere av Vesten. Hvor fører det Europa hen?
Blir framtidens Europa mer lik dagens halv-autoritære Polen? Ser vi ansatser til en «polonisering» av Europa?
Dette er noen av de spørsmål som trenger seg på i Ingrid Brekkes fine Polen-reportasje «Aske og diamanter». Samme tittel ga også den polske filmskaperen Andrzej Wajdas sin film om den smertefulle kommunistiske maktovertakelsen av Polen etter krigen.
Polen er nettopp både aske og diamanter. Politikk i Polen blir umiddelbart historietolkning. Og med den følger en bitterhet og en sannhetsangst som får vår Marte Michelet-debatt til å framstå som en mild bris. Polen framviser i dag et usedvanlig polariserende debattklima. I så måte ligner landet USA. Begge steder brukes historien hele tiden til nåtidige formål (jfr. ordskiftet nå om slaveriets rolle i Amerikas identitet).
Historie som kamp
Tyskerne har begrepet «Vergangenheitbewältigung», fortidsbearbeidelse. Ordet har en symbolsk dobbeltbetydning. Man kan både bemektige seg historien, i betydningen underlegge seg fortiden for egne formål og bruke den selektivt som redskap til nåtidig dominans. Eller man kan komme til en forståelse av den, konfrontere seg ærlig med fortiden i alle dens skygger, bearbeide den og ta lærdom.
Polen har begge former, blant annet vist gjennom striden rundt det historiske museet i Gdansk. Der fikk PiS-folk avsatt direktøren for ikke å ha gitt tilstrekkelig plass til deres historiesyn, det vil si polakkenes rolle i motstandskampen i Europa. Historie som politikk - med andre midler.
Skandaler og paradokser
Den tunge børen
Noen land har for mye historie. Polen er ett av dem. Landet er blitt kalt nasjonenes Kristus, lidelsenes hjemland, «Guds lekegrind», der elefantene slåss mens gresset dør. Men Polen var også det første land som slo hull på kommunismens jernskjold (først i 1956 under Gomulka, så i 1989 med Solidaritet). Ved å bruke diamantene i tittelen vil vel både Wajda og Brekke minne oss om Polen som de skjønne kunsters land (tenk på polsk film og Chopin!) og vitenskapens hjemstavn (Marie Curie).
Landet med innpå 40 millioner innbyggere i dag har historisk vært presset inn som en klut mellom stormaktene Tyskland og Russland. Polakkene ble berøvet sin stat fra 1795 til 1918, så vansiret av nazistene og deretter underlagt tiår med en kommunisme av en type som var mer autoritær enn vi vanligvis husker på. Polen hadde sitt ufyselige Stasi-lignende hemmelig politi som systematisk undertrykte folk langt inn i privatsfæren. Brekke gir eksempler som får raseriet til å stige hos meg.
Polen mistet innpå seks millioner innbyggere under okkupasjonen, hvorav omtrent tre millioner jøder (17 prosent av befolkningen, mot Norges 0,035 prosent.) Nazistene her hjemme oppførte seg «sivilisert» sammenholdt med deres herjinger i Polen. Vi var jo «ariere», polakkene slaviske undermennesker. Warszawa var en ruinhaug i 1945. Besøk bymuseet der og se hvor heldig Norge var. Vår okkupasjonshistorie er som et komma i sammenlikning. Polen fikk da også den sterkeste motstandsbevegelsen i de tyskokkuperte land, hjemmearmeen, en stat i staten undercover. Og ingen Quisling. Men bildet er alltid mer sammensatt.
Anti-semittisme?
Brekke fører oss nyansert inn i dette mylderet av ondskap, som er en så levende del av Polens samtidsidentitet. Det er intelligent og interessevekkende. Hun skriver for eksempel nyansert om den vanskelige debatten om polsk antisemittisme i dag og i går. Historikeren Jan Grabowski siteres. Han mener å dokumentere at minst 200 000 jøder direkte eller indirekte ble myrdet av polakker. Sosiologen Jan Grosz har vist at pogromene fortsatte etter krigen. Den polske regjeringens klossete forsøk på å strupe denne debatten gjennom lovverk har gjort landet til mye av en paria internasjonalt. Samtidig har ingen annen nasjon flere «rettferdige ikke-jøder», folk som reddet jøder, i Yad Vashem i Jerusalem enn Polen.
«Aske og diamanter» er nettopp den type intelligent reportasje som dagens opprivede og døvhørte debattklima roper etter. Rolig og saklig trevler Ingrid Brekke opp myter og løgner fra all sider i dagens Polen, gjennom intervjuer med folk fra ulike leire, ikke minst samfunnsforskere. Hun gjør det et levende demokrati forutsetter: kommer inn under huden på politiske antagonister – uten å bli holdningsløs. PiS’ undergraving av demokratiske verdier gjennom å definere politiske kamp som en kamp mot arvtakerne etter kommunismen, er satt inn i kontekst. Likeledes dette partiets religiøse sosialkonservatisme, som ikke minst etter siste valg står sterkt. Men hun redegjør også for motkreftene og viser konspirasjonsteorienes uhyggelige kraft.
Ingrid Brekke er en glede å lese.
