ANMELDELSE: «22. juli var ikke verdens ondskap uhåndgripelig lenger; den var midt iblant oss. Udyret på Utøya var ikke bare Norges verste massemorder, han var en av verdens verste.»

Det skriver Thomas Hylland Eriksen i innledningen til «Det som står på spill». Den er skrevet Til ungdommen - og tilegnet Diderik Aamodt Olsen (1992— 2011), en av de 69 AUF-erne som ble skutt og drept på Utøya.

Uenighetsfellesskapet
Han er ryddig i hodet, Thomas Hylland Eriksen, og en glimrende pedagog. Disse 136 sidene, med svart/hvitt tegninger av Siri Dokken, er et innstendig forsvarsskrift for demokratiet Norge.

For «uenighetsfellesskapet» — et sted der vi er enige om å være uenige. Han skriver om klima, om fattigdomsproblematikken, om elitesamfunn kontra likhetssamfunn, om solidaritet og homoseksualitet.  

For å vise komplekse politiske dilemmaer — og viktigheten av demokratiet - bruker antropologen Hylland Eriksen eksempler fra enklere samfunn. Eksempelvis avskogingen av øya Rapa Nui — forårsaket av at øyboerne ikke snakket sammen. Fotballfaren Hylland Eriksen problematiserer likhetssamfunnet, ved å spørre hva som da skjer med fotballtalentene.  

Kategorisk rasjonalist
Først og fremst er Hylland Eriksen opptatt av å vise at det finnes ulike meninger om alt — og at demokratiet bunner i uenighet og fruktbare debatter. Her viser han ved gode eksempler hva som er forskjell på en krangel og en debatt, og hvor viktig det er å lytte.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så kommer det: «Har alle diskusjoner livets rett? Svaret er nei. Livet er kort, og ingen har lyst til å kaste bort tiden på å diskutere helsprø spørsmål. Er månen en Jarlsbergost? Vil Jorden gå under i år, neste år eller om ti år, i tråd med noen religiøse profetier?»

Hva er nå dette? At Hylland Eriksen selv ikke finner det fruktbart å diskutere religiøse profetier er en ting. At han i en bok til ungdommen fastslår at temaet ikke har livets rett, er mer enn uheldig for en forsvarer av «uenighetsfellesskapet».

Her fordrer han åpenbart en enighet i bunn, en enighet han selv definerer utfra sitt rasjonalistiske menneskesyn.  

Vel kategorisk
Beslektet, men mer komplisert, er utsagnet om debatten etter Utøya, der «flere har ment at det er viktig å slippe til de som hater muslimer og er negative til norsk innvandringspolitikk.» Her legger Hylland Eriksen føringer, riktignok formulert som spørsmål: 
«Kanskje hatet i stedet sprer seg som en gift som med tiden skaper immunitet mot vaksinen (altså kunnskap og et medmenneskelig engasjement)?»  

Dette siste er et åpenbart dilemma, uten et fasitsvar. Men opplysningsmennesket Hylland Eriksen fremstår også her vel kategorisk. Potensielle ABB-ere defineres ut i mørket — unge Frp-ere muligens også (med alle mulige forbehold). Hylland Eriksen kaller — ikke urimelig - ABB et udyr.

Men hva skal «uenighetsfelleskapet» gjøre med udyr? Gi dem munnkurv og sette dem i bur?          

Likevel er dette en bok enhver norsk demokrat — og her er jeg ikke ironisk — burde gi sine barn. Den er informativ og lettlest. Og den dekker en imponerende stor del av politiske temaer på en svært enkel måte.  

Den er kort og godt oppbyggelig. Det trenger de unge. Det trenger vi alle.