«Boka er blitt en verdig bauta over norske tegneseriers store poet»

«Matjemania» av Lars Fiske.

||| TEGNESERIE: Kall det gjerne nostalgi. Skrivemaskinen har kvaliteter som laptopen aldri kan erstatte. Først og fremst ser den mye tøffere ut. Og ingen i hele verden tegner tøffere skrivemaskiner enn Lars Fiske.

I sagaen om poeten Matje får vi se skrivemaskiner dumpes i sjøen, skrus fra hverandre i frustrasjon og knuses i slagsmål. Matje tar i bruk modeller fra de fleste evolusjonsstadier og prøver seg til og med på en datamaskin, men da vi forlater ham etter 96 sider er det fortsatt sittende foran skrivemaskinen, akkurat slik han satt på åpningssiden av heftene «debutanten» i 1996 og «ismen» i 2000.

Det er disse historiene, ifølge med et 19-siders nytegnet kapittel, som nå er samlet i «Matjemania». Et uimotståelig album som hører hjemme blant de store klassikerne fra den norske undergrunnen, i samme liga som «Jazzbasillen» og «Lomma full av regn».

Ingen går tryggFortellingen om Matje er en grotesk urban saga om et plaget og sutrete poesigeni, som aldri får fred verken fra egne ambisjoner eller skokken av fordrukne dilettanter.

Matje skyr ingen fornedrelser i sin selvhøytidelige jakt på inspirasjon, mens 90-tallstypiske mediefriker og konseptualister kaster seg over ham som en mulig gallionsfigur for sine håpløst vidløftige prosjekter. Resultatet er en rammende satire både over dem som hever seg selv over tidsånden og alle som panisk forsøker å være en del av den.

Brodden forsterkes av Fiskes kubistiske tegninger, som sjokklader hver lille handling med humor. Historien pendler mellom overflatiske fester og selvpåført ensomhet i en virvelvind av fyll, sex og bisarre gjemmesteder.

«Boka er blitt en verdig bauta over norske tegneseriers store poet»

Blant de mange fornøyelige detaljene er også poesien selv, absurde dikt som skyter uttrykksfullt ut av munner og skrivemaskiner, mer enn bra nok til at vi kjøper historien om Matjes suksess.

BautaDet ferske kapittelet «guruen» tar idoliseringen til nye høyder og Matje til nye dybder. Han har resignert som dikter og er godt i gang med å drikke seg til døde, da spøkelser fra fortida plutselig tvinger ham tilbake til hjembygda, som dens store sønn.

Matje får bittert erfare at man slett ikke får «gå til grunne i fred uten at livet må passere i revy først».

Hvis dette virkelig er slutten, er boka blitt en verdig bauta over norske tegneseriers store poet. Men Matje er ikke død, og om enda ti år kommer vi til å trenge ham mer enn noensinne.