FULL FRES: Det er er både tempo og dramatikk i Morten Hovlands ungdomsbokdebut om fosterbarnet Molly.
Foto: LARS EIVIND BONES / Dagbladet
FULL FRES: Det er er både tempo og dramatikk i Morten Hovlands ungdomsbokdebut om fosterbarnet Molly. Foto: LARS EIVIND BONES / DagbladetVis mer

Boka er tøffere enn tv-serien

Konfliktfylt ungdomsliv.

ANMELDELSE: Morten Hovland står bak flere filmer og tv-serier for barn og unge. Nå debuterer han med romanen «Stikk!», basert på tv-serien som gikk på NRK i høst.

Boka er ikke uten skjønnhetsfeil, men historien om de to ungdommenes konfliktfylte liv vil ganske sikkert hekte unge lesere.

Ny start
En ny start venter Molly: Ny fosterfamilie, ny klasse, og kanskje nye venner? Hun må få det til å funke nå, men tolvåringen er vant til at ting skjærer seg.

Hissigheten hennes skaper problemer, og i den nye klassen ryker hun umiddelbart i tottene på sjefsberta Kathrine. Bedre blir det ikke av at noen gamle «venner» dukker opp. Molly har en gjeld å betale.

TV-SERIE: «Stikk!» gikk som tv-serie på NRK Super i høst. I ettertid har manusforfatteren Morten Hovland også skrevet bok om Molly. Foto: NRK
TV-SERIE: «Stikk!» gikk som tv-serie på NRK Super i høst. I ettertid har manusforfatteren Morten Hovland også skrevet bok om Molly. Foto: NRK Vis mer

Romanen følger vekselvis Molly, og klassekammeraten Truls. Truls prøver å få kontakt, men avvises gang på gang av Molly, som vegrer seg for å stole på noen. Hun er vant til at folk svikter. Truls selv strir med en far med høye ambisjoner for sønnens cellokarriere.

Truls må lære å stå opp for seg selv, si nei, selv om det koster.

Gjenkjennelig
Boka er en utvidet versjon av tv-serien. Sekvenser som ble for sterke for NRK er med, og karakterenes følelsesliv er utdypet.

Fortellingen har beholdt den stramme, sceniske oppbygningen, der de dramatiske toppene kommer tett. Dette, i tillegg til det effektive, muntlige språket, gir boka tempo og trøkk.

Boka er tøffere enn tv-serien

Hovland greier ikke alltid å bygge gode overganger mellom scenene, og plottet er såpass klassisk/skjematisk at deler av handlingen virker forutsigbar, i alle fall for en voksen leser. Litt stereotyp er også persontegningen. Kathrine gis ikke ett positivt trekk.

Drivet er derimot upåklagelig i boka, som regelrett ble slukt av husets tolvåring.