Boka før Gutenberg

ALLE VET

at Gutenbergs utbedringer av trykkpressen revolusjonerte muligheten for mangfoldiggjøring av bøker på midten av 1400-tallet. Likevel ble noen av historiens mest betydningsfulle bøker skrevet og distribuert lenge før dette. Et par andre innovasjoner og historiske omstendigheter er nemlig av avgjørende betydning for framveksten av en europeisk bokkultur og følgelig for vår kulturhistorie.

Folk har diktet og gjenfortalt sine historier til alle tider, men en forutsetning for å nedskrive disse er et noenlunde fungerende skriftspråk og særlig et egnet skrivemateriale. Da grekerne for ca. 2.800 år siden la vokaler til det fønikiske konsonantalfabetet hadde de med ett et skriftspråk med gode muligheter til framstilling av lange litterære tekster. Men noe særlig fart på produksjon og distribusjon ble det ikke før papyrusen gjorde sitt inntog i greske områder. Ved å legge to kryssende lag av papyrusstilken i press framstilte egypterne et relativt slitesterkt og godt skrivemateriale, og da man limte sammen slike ark til en rull (volumen) på en del meter så den første rimelig standardiserte boka historiens lys. Teksten ble her ført inn i kolonner med penn og blekk, og en bokrull utgjorde omlag 30-40 moderne sider.

DET VAR IKKE

bare boka som ble til i glansperioden for de greske bystatene, men også de fleste genrer vi stadig benytter: poesi, drama, romanen, historie, biografi og andre former for sakprosa, og ikke minst de filosofiske dialogene og talene. Det var imidlertid stadig slik at verk i hovedsak ble skrevet for en muntlig framførelse og ikke for et lesende publikum. At man i disse småsamfunnene la så mye vekt på skriftlighet og formidling av litteratur er likevel unikt.

De greske bystatenes velmaktsdager varte relativt kort, og i et kulturhistorisk perspektiv kan vi si de var heldige med de påfølgende overherrene - romerne især - som dyrket og viderebrakte deres kunst og litteratur. Romernes styring av hele middelhavsområdet og spesielt anneksjonen av Egypt hvor papyrusen ble produsert, har hatt langt større betydning for vår kultur en vi normalt tenker over. Ikke bare ble en stabil tilgang på skrivematerialet sikret, men det etter hvert enorme riket sørget stort sett for fred og velstand i kjerneområdene for intellektuell aktivitet. Et skolevesen bredte seg, og sørget for at mange (flest gutter, men også jenter) i urbane strøk lærte seg å lese og skrive; kanskje så mange som 10% av den samlede befolkningen i Romerriket var alfabeter. Litterære tekster fra Homer til Vergil utgjorde barnas ABC, og tilegning av retorikkens mestere som Demostenes, Aristoteles og Cicero tilhørte den videre dannelsen. Konsekvensene ble betydelige.

I BEGYNNELSEN

av romersk keisertid ser vi for første gang konturene av et marked for litteratur og lesestoff. Litteratur ble alt mer skrevet for å leses, ikke bare framføres, og ganske snart begynner forfattere å snakke om lesekretser, videre distribusjon, ja, om verdensberømmelse. Det eksisterte ingen royalties eller åndsverksrettigheter i antikken, så distribusjonen bestod i privat avskrift eller ved handel med ferdige bøker kopiering av skriveslaver. Kodeksformen og pergamentet som overtok for papyrusrullen i det kristne Europa var man kjent med, men ble aldri tatt i omfattende bruk. Kanskje pergament var mer kostbart, kanskje gode pergamentmakere var en mangelvare, eller kanskje skyldtes det romernes konservatisme.

Litteraturen som stort sett var skrevet med utgangspunkt i Romas sosiale elite, virket dessuten til å spre dennes ideologi. Forestillingen om en romaniseringsprosess er blitt kritisert, men i en verden hvor latin og gresk var de offisielle skriftspråkene og også lingua franca mellom de mange folkeslagene som bodde innefor rikets grenser, skjedde det en latinisering av hele vestdelen av Romerriket - en prosess som har paralleller til hvordan engelsk sprer seg i verden i dag. Latinen fikk fotfeste som talespråk i store områder rundt Vestmiddelhavet. Da Romerriket falt fra hverandre, stupte samtidig lese- og skriveferdighetene. Karl den store, som ville børste støvet av keiserverdigheten noen hundre år seinere, var analfabet. Latin og gresk ble beholdt som kirkespråk i henholdsvis den romersk-katolske og gresk-ortodokse kirken. Gjennom nitidig nedtegnelser i klosterbibliotekene i middelalderen ble mange pagane antikke tekster bevart, hovedsakelig som stilideal.

EN ANNEN BETYDELIG

konsekvens av at den politiske eliten var velbevandret i klassiske litterære verker og veltrent i å formulere seg elegant, gjorde at litteraturen ikke bare ble politisk, men også at politikken i noe monn ble litterær. Politiske motstandere forsøker å sverte hverandre med smedevers og tekster med høy injurieringsfaktor (som Ciceros berømte skrivebordstaler mot Marcus Antonius). Politiske aktører søkte dessuten forfattere til å formidle sine bedrifter i elegante vendinger, omtrent som dagens politikere søker spalteplass og kameratid. Nevnte Cicero forsøkte forgjeves å få flere forfattere til å skrive om sine bragder som konsul. Da han ikke lykkes skrev han selv dikt om dem. Og fra de få linjer som er bevart - ,O Roma, gjenfødt under mitt konsulat, - er det opplagt et tap for litteraturhistorien at ikke fler er tatt vare på. Men verken Cicero, republikken eller den litterære frimodigheten skulle overleve Caesar-arvingen Augustus. Etter år med verbale sleivspark og blodige sverdslag sto han tilbake som enehersker. Caesarnavnet var blitt en herskertittel, keiser.

Adelsmannen Asinius Pollio, som hadde fått gjennomgå i Augustus, vers, fant det for godt ikke å svare med samme mynt, og skal ha sagt: «Det er ikke lett å skrive mot ham som har makt til å proskribere». Og det ble skriften på veggen for en rekke forfattere i keisertida; å forulempe keiseren var en majestetsforbrytelse.

MEN AUGUSTUS

trengte å befeste sin maktposisjon ved å framstå som fredsfyrste og romerstatens velgjører. Til det var noe mer subtilt litterært skyts påkrevd og da ble hoffet kulturelt sentrum og keiseren den fremste mesén. Der blomstret den panegyriske litteraturen, med ros av herskeren etter alle talekunstens regler, slik vi også kjenner den fra seinere kongsspeil. Men litteraturen kunne samtidig fungere som et slags ris bak dette speilet. Den spilte fremdeles en betydelig rolle som meningsdanner i den romerske antikken, og det gjør den faktisk for oss ennå. For det er jo nettopp gjennom den overleverte litteraturen at vi kjenner antikke personligheter og deres historie. Så kanskje har historikeren Tacitus rett når han framhevet historikerens særlig plikt til å beskrive maktelitens hederlige så vel som skammelige oppførsel «så at ikke edle tiltak blir uteglemt og slik at man ved slette ord og gjerninger skal føle frykt for den skam man utsetter seg for hos etterslekten». Politikere og næringslivstopper er advart: om hundre år er ikke nødvendigvis allting glemt!