Boka om jøden fra Linz

Denne merkelige boken - halsbrekkende i sine resonnementer, dristig i sine historiske deduksjoner - knytter sammen to skjebner: Ludwig Wittgenstein og Adolf Hitler.

De var omtrent jevngamle, og gikk i årene rundt 1904 på samme realskole i Linz, Østerrike. Forfatteren hevder at det var deres erfaringer om hverandre som 14- 16-åringer, hittil uoppdaget av de hundrevis av biografer som har jaktet på de to, som skapte det 20. århundres historie.

Slik:

Det var Wittgenstein, av naturalisert jødisk bakgrunn, som vakte Hitlers opprinnelige antisemittisme: Han er den «jøden fra Linz» Hitler refererer til tidlig i «Mein Kampf», og som satte ham på den anti-jødiske vei i tenkning og handling - den veien som endte i die Endlösung der Judenfrage 1941- 45.

Årsaken synes å ligge i en episode fra skoledagene hvis konkrete innhold vi ikke kjenner, men som gjelder en personlig opplevelse av svik/fornedrelse fra Hitlers side. Opplevelsen tente hans livslange hat til jødedommen fordi den på én gang forente for ham Wittgensteins jødiskhet, hans homoseksualitet og hans plutokratiske rikdom - Wittgenstein var som kjent sønn av en rik og berømt stålmagnat. En imponerende rekke biografiske detaljer støvsuges fram av en enorm litteratur til støtte for denne fortolking. Sentralt i beviskjeden står et fotografi fra skoletiden, som ved en datasimulianalyse foretatt av politieksperter tyder på (forfatteren sier: beviser) at de to ikke bare gikk på samme skole, men faktisk hadde en relasjon, en forbindelse eller et bestemt kjennskap til hverandre, som nå altså for første gang får sin rettmessige betydning forklart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De to menn knyttes videre sammen på den måten at Hitlers store åndshero Richard Wagner - den positive inspirator bak hans livsverk - i sin tid også hadde fått varig avsky for jødedommen av sitt møte med Wittgenstein-familien. Wagners skrift om jødedommen i musikken (1850) var simpelthen inspirert av Ludwigs forfedre/-mødre, i den sky av intriger og strid i tysk musikkliv som den store operamester ga - i alle fall delvis - en rasemessig forklaring. Og dette må Hitler ha visst om. Så belest som han var når det gjaldt alt vedrørende Wagner, måtte han vite at det var skolekameratens familie mesteren hadde stridt mot i hele sin livskamp...med de følger dette måtte få for hans syn på Wittgenstein og dermed på verden.

Hva var det så for en episode som lå til grunn for Hitlers personlige avsky mot skolekameraten? Det får vi kanskje vite i år 2007. Da åpnes arkivene etter psykoanalysens pioner Alfred Adler. Det er forfatterens djerve oppfatning at Wittgenstein faktisk var pasient hos Adler i Wien, og at han sikkert fortalte sin analytiker om episoden med Hitler fra skoledagene. I kapitlet «Wittgenstein og Alfred Adler» knyttes hele komplekset Hitler-Wittgenstein inn i psykoanalysens fødsel i Wien, med forgreninger til Freud og alle de andre forjettende pionerer. Kapitlet må leses slik at Wittgensteins traumer over å ha vakt sin medelevs rasehat hjemme i Linz, hører med - ja har kanskje en fremtredende plass - også i psykoanalysens grunnleggelseshistorie.

Men her er mer:

Fortvilet over Hitlers seier i Tyskland, og fast bestemt på å gjøre noe i den internasjonale kamp mot nazismen, slutter Wittgenstein seg i 1935 til kommunismen, og reiser til Sovjet for å bli universitetslærer i Kazan. Dette er selvfølgelig kjent fra før. Men helt ukjent er at han der blir rekruttert av NKVD og sendt tilbake til Cambridge - for der å finne fram til egnede agenter for den sovjetiske spionasje. Wittgenstein ble simpelthen «den femte mann» i spillet rundt Burgess, Maclean og de andre! Denne overraskende slutning har først og fremst en psykologisk begrunnelse: hans trang til å gjøre noe for å stoppe Hitler. Men også labyrinter av intrikate personmønstre kan tolkes i samme retning. Og virkelig: Cambridge-ringens etterretninger var med å styrke Den røde hær slik at Stalin fra og med 1942 kunne utføre det Wittgenstein håpet han skulle gjøre: rulle opp det hitlerske rike fra øst, knuse det nazistiske Tyskland og utslette Det tredje rike og dets tilintetgjørelsesmaskiner.

Så var altså de to skoleelevene fra Linz å betrakte som den europeiske historiens ytterste motpoler?

Ikke bare. I tillegg til de mange negative innflytelser, foreligger også en - ifølge forfatteren - slående overensstemmelse i filosofisk orientering. Den metafysikk de begge henga seg til som unge menn, var av samme kilde: det var Schopenhauer, som de begge sprengleste som unge, og hvis lære Wittgenstein forklarte for sine medelever ved realskolen på en så overbevisende måte at også den unge Hitler tok til seg hans visjon av den ene, udelelige verdenssjel - anima mundi. Og hvor kom så denne idé fra? Fra de indiske arier. Det er arianismen som inspirerte dem begge - Wittgenstein på det teoretisk-metafysiske, Hitler på det «praktisk-metafysiske» plan. To sider av samme sak, samme idé, samme skjebne...

Dette er en utrolig interessant bok, lærd og djerv. Men den vil ikke ha sjanse til å bli stående som autoritativ, så snart den tas under debatt i den internasjonale faglitteratur. Det er så mange søkte antakelser, så mange anstrengte slutninger, og så mange påfallende tvilsomme detaljer i dette byggverket, at selv om det i flere av sine sammenføyninger også gir interessante og fruktbare oppslag, så vil det måtte falle. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at når ekspertene kommer, fra den biografiske historieforskningen, filosofien, musikkvitenskapen, psykoanalysen osv. osv., da blir det ikke mye igjen - selv om forlaget reklamerer med at offentliggjøringen av denne bok blir «a major news event with a widespread media coverage».

Jeg nevner bare én innlysende innvending: Forfatteren bygger alle sine resonnementer, som er av tildels finurlig språklig art, på engelske oversettelser av tyske tekster. Ikke på noen side gir han inntrykk av den fingerspitzgefühl for det tyske eller det østerrikske som må til for å beherske stoffet så godt som resonnementene forutsetter, selv om han er imponerende pålest i oversettelser og sekundærlitteratur.

Jeg savner også referansen til nyere litteratur om Hitlers ungdom, spesielt Birgitte Hamanns bok «Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktatores» (1996), som faktisk demonstrerer akkurat det motsatte av hva forfatteren her tar for gitt: at Hitler ble dypt og varig antisemittisk i sine skoledager, slik han sier i «Mein Kampf». Hamann påviser at Hitlers antisemittisme tvert imot er av senere dato, sannsynligvis grunnlagt under første verdenskrig. En bok som skal utgis i 1998 må selvfølgelig ta dette opp til drøfting, om den skal kunne bli stående.

Så der er vi:

Dette er en «media event». Men selv om den blir mye omtalt, kan den ikke bli stående faglig sett. Den kan ikke sammenliknes med Goldhagens bok. Den forutsetter mer krevende interesse - idéhistorie, først og fremst - og berører langt fra så eksistensielle sider av 1933- 45-historien som «Hitlers villige bødler».