Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Boka som det ukjente

Hvorfor skal bøker skreddersys til det vi kjenner? Hvorfor bøker om gutter som fisker til gutter som fisker? Den virkelige leseropplevelsen kommer når bøkene fører oss inn i et annet og ukjent univers.

Boka som underholdningsmedium er et syn som stadig styrkes i vår krimelskende litterære andedam. Hvorfor er ikke flere villige til å løfte fram boka som noe annet, rett og slett som «den andre», eller det ukjente?

Når Morten Haugen i Dagbladet etterlyser flere guttebøker om traktorkjøring og mekking - slik at gutter kan komme til boka på guttepremisser, så er det en velmenende tanke i tråd med identifiseringstradisjonen i norsk barne- og ungdomslitteratur. Men, når Dagbladet prøver å gjøre oppslaget spennende ved å etterlyse mer dreping i nyskrevet norsk litteratur for barn og unge, så tilkjennegir de tilhørighet til en annen tradisjon, nemlig underholdningsboka.

Det er selvfølgelig ikke et barberbladskarpt skille mellom gode og underholdende bøker på den ene sida og dårlige og underholdende bøker på den andre sida, selv om forlagets og forfatterens intensjon kan brukes som retningsgiver. Er det en billig seriebok, er det ofte en indikasjon på at boka mangler en del litterære kvaliteter. Disse kvalitetene, dette «noe», som gjør en bok til en viktig og god bok, er kvaliteter som stadig diskuteres, og som dessuten er under et konstant press fra underholdningsindustriens massive ideologi. Inntil nylig fungerte de fleste norske kulturforlagene som filter og drenerte vekk underholdningslitteratur til andre forlag. Vi hadde et skille mellom kiosklitteratur og skjønnlitteratur. I jakten på kjøperne, og ikke leserne, har dessverre noen av våre store forlag begynt å utgi underholdningslitteratur mellom stive permer. I tillegg utgir de samme forlagene oversatt serielitteratur på grått papir, så vidt innbundet, og av og til språkvasket. Når forlagene på denne måten selv signaliserer profittbehovet, er det forståelig at de gjør det på den letteste måten, f.eks. ved å bekrefte kjøperens ideologi, eller ved å komme kjøperens leserforventninger i møte i så stor grad at kjøperen ikke opplever at det er noen terskler i teksten som må overskrides. Kjøperen får tidtrøyte, men hvor ble det av den gode leseren? Den gode leseren som gir av seg selv til teksten, den gode leseren som forfatteren i sitt alvor skriver for?

Noen vil kanskje synes det er underlig at den gode leseren ikke organisk vokser fram i sprekken mellom underholdningslitteratur og kryssklipte såpeserier. Jeg tilhører imidlertid dem som heller til forståelsen av at mennesker skapes kontinuerlig. Særlig aktivt i barndom og ungdom selvfølgelig, men vi er hele tiden underveis til å bli mennesker i alle våre møter. Vi blir til i øyeblikkene vi opplever, samtidig som vi står i en kontekst som tvinger. Samfunnets grunnformer tvinger og vrir, mens mennesket hevder at det er til i seg selv, i sin unike form. Jeg har mistanke om at menneskeformen blir noe annerledes i et livslangt, klamt favntak med underholdningsindustrien enn den ellers kunne vært. Derfor må gode lesere dyrkes fram, ales opp. Barn og unge blir gode lesere når de får lov til å møte «den andre» i en tekst, når de får lov til å strekke seg, leve seg inn i, fantasere og la seg berøre av den gode boka. Identifikasjon er selvfølgelig viktig, men identifikasjon med hva da?

Forfatteren av den viktige boka forsøker ofte å skape et unikt univers og fylle gamle og nye symboler med mening. I ytterste konsekvens ønsker forfatteren at teksten skal berøre leseren. En sånn bok kan til og med kreve noe av leseren. Utholdenhet, f.eks., eller det å se noe fra en annens ståsted. Boka kan da manifestere seg som «den andre», altså noe(n) som leseren bør respektere, lytte til og ønske det beste for - selv om det representerer noe fremmed. (Hverdagsutgaven av E. Levinas tanker om «møter» i hans medmenneskelighetsfilosofi, korrigert for møtet mellom mennesket og tekst.) Det er et krevende perspektiv, ikke bare for barn og ungdom, at boka har en type terskel som krever noe av leseren - men er det galt?

Såpedramaturgi med kryssklipping på spenningspunktet og uthalt handlingsforløp tilhører først og fremst filmføljetongens grep. Det vet barn og ungdom alt om. De trenger ikke få den type tilrettelagt liv gjennom bøker også. Bøker er noe annet. Bøker har sine egne grep, sin egen lovmessighet, sine egne premisser for tilrettelagt liv, mer eller mindre kunstferdig. Ved å gå til boka kan man få noe annet, og av og til oppleve et møte med «den andre»; altså boka som forandrer. Men først må denne boka, teksten, være der. Synlig! Den må skrives, bli utgitt og presentert på en skikkelig måte. Det er ikke rart at barn og ungdom ikke leser når TV og data-maskinen har den viktigste plassen i hjemmet. Det er ikke rart at de ikke finner fram til den viktige boka når det er billige seriebøker de blir anbefalt i bokhandlerne. Det er ikke rart at gutter ikke leser når far ikke gjør det. Det dreier seg altså om tid, penger, sosialisering og identitet. Rammebetingelser som i dette tilfellet blir kontrollert av underholdningsindustriens drømmemakere - fordi det ikke er tilstrekkelig politisk vilje til noe annet! Jeg vil bare minne om at Norge var en langt fattigere nasjon da man begynte å bygge opp vår kulturelle infrastruktur med de tre bibliotekvesen, kommunale kinoer, kunst i skolen, innkjøpsordningen for skjønnlitteratur o.s.v.

Den gode og viktige boka må bli løfta fram, slik at den blir sett, før teksten møter mennesket. Deretter kan leseren finne sin bok gjennom f.eks. identifikasjon. Problemet oppstår når gutter ikke lenger fisker og spiller fotball eller mekker eller drømmer om å bli flyver, men isteden ser på såpeliv og klikker seg rundt på dataspill og nettsider uten godkjenningsstempel fra forlag eller skole. Hvilken virkelighet er det de identifiserer seg med? Den inter-aktive? Den kryssklipte?

Å møte gutter med mer av «det samme» er neppe løsningen hvis vi ønsker gode lesere. Mer dreping som tidtrøyte, mer bekreftelse av kjønnsroller hvor det viktigste er å bli rik og berømt og de stadig repeterende, vanedannende drømmebildene er ikke særlig god ballast. Men, det kan gi en standardisert virkelighetsforståelse med høy gjenkjennelsesfaktor og periodisk angst for det som er annerledes. Det gir kort sagt utsikter til økende konformitet og i verste fall kulturell selvforherligelse.

Problemet med guttebøker for gutter og jentebøker for jenter og underholdningsbøker for de late og viktige, gode bøker for de ivrige, er til enhver tid en knoppskyting fra minst to grunnleggende problemer: sosial ulikhet og underholdningsindustriens primat. Hvis den kollektive forestillingen vi kaller samfunnet ønsker å få flere gutter til å lese, for at de skal bli lykkeligere mennesker, klokere ektemenn og bedre fedre, må litteraturen forstås på sine egne premisser. Dette må igjen formidles videre til guttebarna. Om igjen og om igjen. Og heldigvis finnes det flere veier enn identifikasjonens i litteraturen. Det finnes oppdagertrang, sannhetssøking, kjærlighetslengsel og et ønske om flukt eller mestring. Det finnes altså veier ut av underholdningsindustriens glansede tidtrøyte. Den veien går ofte via «den andre», og mot forandring.

Vi vet at mange andre land bruker adskillig flere penger, mennesker og tid på kultur enn hva vi gjør. Istedenfor å overgi oss til et underholdningsherredømme kan vi utvide det vi allerede har - f.eks. Lesehest-prosjekter i skolen, bedre lærere, massive bevilgninger til bibliotekene, opplesningsserier i radio og TV, flere forfatter-turneer til skoler, bibliotek, bedrifter, institusjoner og, ikke minst: dikt og noveller i dagspressa. Kort sagt en ekte og offensiv kulturpolitikk. Da ville kanskje til og med gutter begynne å lese.

Men alt dette hviler tungt på én forutsetning: En grunnleggende insistering på den gode og viktige bokas verdi og egenart. Og dermed også en insistering på den gode og viktige leserens verdi og egenart.

Diskuter litteratur i /ordskiftet!

I /ordskiftet foregår en debatt om ungdomslitteraturen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media