Adrian Pracon lot som han var død. Slik berget han livet. Han kom fra det med skuddskader i skulderen, her fotografert på Ringerike sykehus to dager etter massakren. Foto: Steinar Schjetne / Scanpix
Adrian Pracon lot som han var død. Slik berget han livet. Han kom fra det med skuddskader i skulderen, her fotografert på Ringerike sykehus to dager etter massakren. Foto: Steinar Schjetne / ScanpixVis mer

Boka som ikke skulle ut

Hvilke beretninger får plass?

ANMELDELSE: Strømmen av 22. juli-bøker har allerede blitt stri, godt hjulpet av forlagsiver og betydelige bevilgninger fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Det er kommet rikt illustrerte minnebøker, journalistiske oversikter, essayistiske betenkninger og til nå tre individuelle vitnesbyrd:

«Jeg lever, pappa» av Erik og Siri Sønstelie, «Lever» av Emma Martinovic, og i denne uka «Hjertet mot steinen» av Adrian Pracon.

Felles for disse tre jeg-bøkene er at de er skrevet av talefør ungdom som alle var raskt tilstede i offentligheten etter katastrofen, med intervjuer, twitter-blogger og oppdateringer.

Mye i media
Pracon ble mye brukt av internasjonale medier helt fra starten, da han lå på Ringerike sykehus og ble behandlet for skuddskade i en skulder.

Hans historie var særlig effektfull fordi han så drapsmannen tre ganger, han skal ha vært den siste som ble skutt, og ved et av møtene skal han ha blitt spart uten noen åpenbar grunn: morderen så på ham, senket våpenet og gikk videre.

Boka som ikke skulle ut

Hvorfor gjorde morderen det?

Dette har Pracon måttet lure på siden den gang — og kanskje han får svar i løpet av rettssaken. Det har uansett ikke boka rukket å få med seg. Burde ikke forlaget og forfatteren ha ventet på det? Hva var det som hastet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke utgi boka
Pracon gjør et poeng av at AUF skal ha prøvd å få ham til å la være å utgi boka. Men han forteller ikke hvordan og drøfter ikke hvorfor — han bare slår dette fast som et slags byråkratisk faktum: AUF skal ha ønsket å monopolisere kommunikasjonen med det store publikum. Opp mot dette står hans egen rett til å ytre seg.

Og at han har en slik rett, er opplagt.

Hva kan være argumentet mot å utgi enda en minnebok i hui og hast, på toppen av det hele bare få dager før det store, kollektive marerittet begynner, da den som kanskje aldri skulle ha overlevd Utøya — morderen selv — skal utbre seg om sine kyniske motivasjoner?

De taleføre som takler det
Kan motviljen mot Pracons bok ha noe å gjøre med at slike taleføre super-overlevende setter andre overlevende i forlegenhet? Alle de hundrevis av ungdommer som kanskje ikke «takler» traumene så godt — kan de oppleve en tilleggsbelastning av igjen og igjen å bli eksponert for disse som derimot klarer å kommunisere sin historie og fortvilelse, disse som betjener forlagenes og NFFs vilje til bøker, medienes grådige sult etter ansikter og skjebner, publikums fortvilte behov for å knytte det uforståelige til virkelige mennesker?

Unge skjebner i skyggen, der de sitter i mørke kjellerstuer, bak nedrullede gardiner på barneværelset, i taushet og svartsyn, med tomme blikk ut i lufta, ute av stand til å sette ord på det ubegripelige, ute av stand til å takle ... joda, de lever de også. Husk det!

Det er likevel uklokt av AUF å mene noe om Pracons ønske om å utgi bok. Det er en fin bok, godt skrevet (i samarbeid med Erik M. Solheim). Kanskje litt for glatt og honnørord-tung, men uansett en måte å få presentert et vitne på, før vitnesbyrdet skal utsettes for kritisk eksaminasjon av de fire såpeopera-poserende forsvarerne.