Boka «The Road» er et absolutt mesterverk

Burde filmen egentlig vært laget?

||| FILM: Det var med sterk ambivalens jeg satte meg til rette for å se filmatiseringen av Cormac McCarthys «The Road». Ikke bare er romanen en av 2000-tallets aller beste, men den er skrevet på en slik måte at en filmatisering av den framstår som en nærmest umulig oppgave.

Det er språket og setningsoppbyggingen, og den nærmest bibelske poesien, som gjør «The Road» til en uforglemmelig kraftpakke av ei bok, og slik sett var tanken på en filmatisering, nervepirrende.

VarskuJohn Hillcoat har gjort et ærlig og godt forsøk. Men der boka bør overøses med superlativer av typen skjellsettende, er filmen en mer gjennomsnittlig affære.

Muligens var jeg for preget av mine egne forventninger, men jeg syns Hillcoat rett og slett har gjort en for slett jobb.

Ikke at filmen er dårlig, på langt nær, men den er en smule for konservativ i uttrykket.

Kort oppsummert handler «The Road» om en far og hans unge sønn, som vandrer langs den amerikanske motorveien mot havet i sør. Hva som har skjedd med verden slik vi kjenner den, veit vi ikke, men at en atomapokalypse har funnet sted, er en slutning det er lett å trekke.

Både filmen og boka er en pekepinn på vår sårbarhet mot naturen vi lever i og av, men også et varsku om vår egen — menneskets — natur.

Landskapet far og sønn beveger seg igjennom er dødt og kaldt. Lufta er fylt med sot og snø. Ukene, dagene, timene og minuttene handler om å finne mat, ly og varme, for å overleve.

Faren preges av angst. For hva vil skje med sønnen den dagen han selv forsvinner? Hva vil skje hvis noen av den nye verdens andre mennesker får fatt i dem?

HandlingsfattigMcCarthys bok er relativt handlingsfattig, men Hillcoat har tatt tak i det som er av begivenheter og snørt det hele sammen til en relativt hendelsesrik film.

Dette fungerer bare delvis, og jeg savner den trykkende følelsen av at verden rundt er stor, tom og uoversiktlig, som boka byr på.

Danske Viggo Mortensen fungerer derimot utmerket i rollen som den navnløse faren. Han skaper en figur som er både beskyttende og god, men også vaktsom og olm, en far som har blitt skadet i kamp, og som ukritisk går over lik for å beskytte seg og sine.

Mortensen har tydelig gått ned i vekt for rollen, og uten hans hule kinn og emosjonelle øyne ville filmatiseringen vært langt mindre severdig.

Enkle løsningerHillcoat har også valgt å overøse filmen med musikk. En film om to mennesker langs en øde vei kan muligens bli i overkant monotont, men jeg skulle ønske regissøren rendyrket denne stillheten, framfor å pakke det hele inn i stemningsskapende toner.

Filmen er godt fotografert og landskapet er like ødslig og goldt som man hadde forestilt seg.

Likevel er det ikke til å komme bort ifra at den ugjestmilde naturen spiller en for liten rolle i filmatiseringen. Hillcoat har rett og slett valgt et par for enkle løsninger.

Noe han ikke kan få slippe unna med, da han tross alt velger å filmatisere et mesterverk.

FILM: Det var med sterk ambivalens jeg satte meg til rette for å se filmatiseringen av Cormac McCarthys «The Road». Ikke bare er romanen en av 2000-tallets aller beste, men den er skrevet på en slik måte at en filmatisering av den framstår som en nærmest umulig oppgave.

Det er språket og setningsoppbyggingen, og den nærmest bibelske poesien, som gjør «The Road» til en uforglemmelig kraftpakke av ei bok, og slik sett var tanken på en filmatisering, nervepirrende.

Varsku

John Hillcoat har gjort et ærlig og godt forsøk. Men der boka bør overøses med superlativer av typen skjellsettende, er filmen en mer gjennomsnittlig affære.

Muligens var jeg for preget av mine egne forventninger, men jeg syns Hillcoat rett og slett har gjort en for slett jobb.

Ikke at filmen er dårlig, på langt nær, men den er en smule for konservativ i uttrykket.

Kort oppsummert handler «The Road» om en far og hans unge sønn, som vandrer langs den amerikanske motorveien mot havet i sør. Hva som har skjedd med verden slik vi kjenner den, veit vi ikke, men at en atomapokalypse har funnet sted, er en slutning det er lett å trekke.

Både filmen og boka er en pekepinn på vår sårbarhet mot naturen vi lever i og av, men også et varsku om vår egen — menneskets — natur.

Landskapet far og sønn beveger seg igjennom er dødt og kaldt. Lufta er fylt med sot og snø. Ukene, dagene, timene og minuttene handler om å finne mat, ly og varme, for å overleve.

Faren preges av angst. For hva vil skje med sønnen den dagen han selv forsvinner? Hva vil skje hvis noen av den nye verdens andre mennesker får fatt i dem?

Handlingsfattig

McCarthys bok er relativt handlingsfattig, men Hillcoat har tatt tak i det som er av begivenheter og snørt det hele sammen til en relativt hendelsesrik film.

Dette fungerer bare delvis, og jeg savner den trykkende følelsen av at verden rundt er stor, tom og uoversiktlig, som boka byr på.

Danske Viggo Mortensen fungerer derimot utmerket i rollen som den navnløse faren. Han skaper en figur som er både beskyttende og god, men også vaktsom og olm, en far som har blitt skadet i kamp, og som ukritisk går over lik for å beskytte seg og sine.

Mortensen har tydelig gått ned i vekt for rollen, og uten hans hule kinn og emosjonelle øyne ville filmatiseringen vært langt mindre severdig.

Enkle løsninger

Hillcoat har også valgt å overøse filmen med musikk. En film om to mennesker langs en øde vei kan muligens bli i overkant monotont, men jeg skulle ønske regissøren rendyrket denne stillheten, framfor å pakke det hele inn i stemningsskapende toner.

Filmen er godt fotografert og landskapet er like ødslig og goldt som man hadde forestilt seg.

Likevel er det ikke til å komme bort ifra at den ugjestmilde naturen spiller en for liten rolle i filmatiseringen. Hillcoat har rett og slett valgt et par for enkle løsninger.

Noe han ikke kan få slippe unna med, da han tross alt velger å filmatisere et mesterverk.