Bokbransjens framtid

LITTERATURPOLITIKK: Bokavtalen truer de skapende prosessene i norsk forleggeri, skriver William Nygaard.

ESPEN SØBYE har skapt debatt om utviklingen i bokfaget med sin artikkel i Prosa 5/06, trykket i en kortere versjon i Dagbladet 30. oktober i fjor. Jeg leser hans opprinnelige artikkel som varselrop om litteraturens fremtidige kår i Norge, ikke som en virkelighetsbeskrivelse av dagens situasjon. Debatten som fulgte - om forlagenes og forfatternes nye rammevilkår og mulighetene til fortsatt å drive kvalitetsforleggeri - er viktig.Endringene i bokbransjen er i stor grad en konsekvens av endrede rammevilkår. Siste skudd for baugen er den nye Bokavtalen av 1. november 2004, fremprovosert av Bondevik 2-regjeringen ved moderniseringsminister Morten Meyer, en avtale som skaper uro. Vil de verdiskapende ledd fra idé til leser - forfatter, oversetter, bokhandler, bokklubb, formgiver, produsent og forlegger - forbli i stand til å utøve sine oppgaver? Det er sant som det hevdes fra ulike forfatter-, bokhandler- og forleggerhold at en forringende prosess kan være i gang. Lesere vil nok enda en tid finne et bredere utvalg i bokhandelen her til lands enn i mange andre land, men raskere enn vi aner kan tilbudet bli fattigere, prisnivåene høyere, kvaliteten variabel, bredden mindre og bokhandlerne langt færre. Men ett forhold vil vedvare - de mulige bestselgere vil forbli godt synlige i sine stabler! Alt dette er en reell trussel, så sant en omkamp om rammevilkårene ikke forberedes raskt. Det er fortsatt tid til positiv endring.Kan forsvarerne av dagens rammevilkår enten ha glemt bokfagets samfunnspolitiske fellesansvar og historiske rolle, eller har de en helt ny agenda? Etter mitt syn er det unnfallenhet og noe nær en ansvarsfraskrivelse hos avtalens forsvarere ved ikke å tilkjennegi dagens dilemmaer og at utviklingen tydelig går i gal retning. Et boktilbud her til lands vil selvsagt på et eller annet vis bestå selv uten rammer fra myndigheter og uten felles retningslinjer i bransjen. Men hva slags fag er da tilbake? Blant organiserte forlag er det i dag et uttalt ønske om å videreføre det samfunnsansvaret som faget historisk hviler på. Men har partene den nødvendige kraft, politisk støtte, samhold og mot til å lykkes? Det ville være en skjebnesvanger misforståelse å tro at et tiltagende liberalistisk samfunn skulle kunne gi bokfagets ansvarlige noen legitime smutthull for å omdanne dette til ordinær varehandel - uten forkleinelse for andre profesjoners kompetanse. Bokfaget er og må alltid være et verdibasert virke, både for å kunne betjene et overordnet mål, en samfunnskontrakt, og for å kunne overleve økonomisk. Slike holdninger er rett og slett moderne - særlig i vår nyliberale tid. Siktemålet er at en uegennyttig og kulturpolitisk forankret infrastruktur særskilt for området skal ivareta grunnlaget for en sunn og vital konkurranse - på neste nivå.

DE SISTE TO BOKAVTALENE (1999 og 2004) er resultatet av et sammenbrudd i en konsensus mellom Staten og litteraturens folk, men de representerer også eksempler på alvorlige feil, noe bokbransjens utøvere i stor grad må ta ansvar for selv. Den gjeldende Bokavtalen er ødeleggende fordi den undergraver litteraturens evne til egenfinansiering. Bokkronens fordeling har i økende grad gått i favør av et stadig mer overetablert og kostbart handelsledd, bokhandelen. Taperne i denne kampen blir forfattere og forlag - og dernest leseren, som all politikk til syvende og sist er siktet mot.Det oppstod en ubehagelig splid i bokfaget rundt 2000, da Cappelen angrep Bokklubben Nye Bøker for dirigerende markedsmakt med en velregissert kampanje. De fikk støtte fra Konkurransetilsynet som medførte klubbens tap av temporær enerett (karens) på sentrale forfattere.Bokklubbene er ikke bare en viktig formidlingskanal av gode bøker til et bredt publikum. De er også en markedsdriver for bokhandelen ved all den publisitet de gir sine utgivelser. Når dagens Bokavtale fører til svekkelse av bokklubbsalget, ser vi at bokhandelen ikke er i stand til å kompensere for bortfallet. Dette har negative konsekvenser både for forfattere og bokklubbenes eierforlag.

KJELL INGE RØKKES inntreden i bokfaget er en viktig del av forklaringen på sammenbruddet i konsensustradisjonen og den ulykksalige bransjeavtalen av 1999, som senere fikk regjeringens dispensasjon fra Konkurranseloven. Med stor pekuniær iver og sterke ønsker om liberalisering av bokfaget investerte Røkke/Gjelsten (RGI) i distributøren EMO Libris og et førtitalls bokhandlere innen Libriskjeden i 1997. Dette ble møtt med sterk motstand, ikke minst fra forlagene som forstod hvilken trussel liberaliseringstankegangen ville innebære. De raske gevinstene lot imidlertid vente på seg, og i sin utålmodighet og pengeknipe solgte de hele gruppen av bokhandlere til Gyldendal (juli 1999). Med et slag la forlaget derved grunnlaget for den nye Ark-kjeden.Dette innledet den liberaliseringsprosess som vi nå står i, og som kan komme til å svekke det samlede kvalitetsforleggeriet mer allment.

BOKBRANSJEN ER KONFRONTERT med kravene fra en ny tid, og med en annerledes forståelse av forbruker- og konkurransepolitikken. For litteraturfeltet har dette medført at konflikten med litteratur- og kulturpolitikken har toppet seg. Staten har ikke lenger klart for seg hva bokbransjens samfunnskontrakt har bygget på, og har derfor tilsidesatt et samarbeidsprosjekt med bransjeaktørene som har pågått i hele etterkrigsperioden. Denne samfunnskontrakten har vært en bærebjelke i norsk språk- og litteraturpolitikk, og omfatter alt fra momsfritak til innkjøpsordninger, vederlagordninger og bokbransjeavtaler. Dette har gitt stabile og forutsigbare rammevilkår for både forfattere og bransjeaktører, og resultatet er et boktilbud som har nådd frem til lesere gjennom bokhandel, bokklubb, netthandel og bibliotek. Sammenliknet med andre land har norske forfattere et enestående kollektivt avtaleverk, og bøkene er fortsatt tilgjengelige over hele landet, til tross for at Norge er et av verdens minste bokmarkeder. Derfor er dette en sårbar struktur, og når bransjen blir påtvunget nye rammevilkår som i liten grad tar hensyn til dette, gir det god grunn til bekymring.

DERFOR HASTER DET med å få i gang en bred evaluering for å se de litteraturpolitiske virkningene av den nye situasjonen. Vi kan ikke vente til 2010. Den foreliggende bokavtalen er truende for de skapende prosessene i norsk forleggeri. Den bør fortest mulig fornyes. Foreliggende avtale bygger ned den viktigste kanalen for spredning av allmennlitteratur, bokklubbene, fordi det logiske og selvfølgelige prisfortrinnet er fjernet. Avtalen gjør bøkene om til «ferskvare» som følge av fripriseffektens tilslag allerede etter få måneder, og den presser forlagenes marginer fordi kombinasjonen av temporær fastpris og kjedekrav om rabatter fører til underkalkuleringer. Avtalen presser også bokhandlernes marginer på grunn av den kunstige kunderabatten på 12,5 prosent, og den tillater kostbare returordninger som i prinsippet var nedlagt allerede ved bransjeavtalen av 1974. Den begrenser sortimentsutvalget i bokhandelen som følge av kjedenes spissede kommersialisering, og den fordyrer distribusjonskostnadene fordi den ikke fremmer tilstrekkelige kvantumskjøp. Avtalen svekker også både fag- og skjønnlitterære forfatteres inntjening fordi bøkenes levetid reduseres, bokklubbsalg svekkes og royaltygrunnlagene senkes.Det haster med endringer. Fastprisbegrepet må defineres på ny, og Bokavtalene må ha bedre abonnementsordninger som gjør bøkene tilgjengelige. Bransjen må komme på offensiven. Det er naturlig å se seg rundt i Europa og kartlegge god praksis for å sette sammen en modell som kulturpolitisk og økonomisk passer for Norge. Dette er en forkortet versjon av artikkelen «Sehesteds løver svarer» i Prosa 01/07, som utgis i dag. Her gir Geir Mork (Gyldendal) og William Nygaard sin analyse av samtid og framtid for norsk bokbransje. Artiklene finnes i fullformat på www.prosa.no