Bokbransjens kulturelle forpliktelser

PÅ FORSIDEN AV

ukeavisa Ny Tid nr. 8 i år står det: «Den kampen er det helt opplagt at vi kommer til å vinne, sier Anders Heger om friprisspillet i bokbransjen. Og det på tross av at forleggere flest vil beholde fastprisen og bransjeavtalen.» Inne i avisa er det et lengre intervju med den litterære direktøren i Cappelen. Han vil ha frie bokpriser fordi Gyldendal og Aschehoug kjøpte seg inn i bokhandlerleddet. Dette mener han er skadelig for konkurransen og mangfoldet i kulturen.

Mange i bokbransjen er enige i at Gyldendal og Aschehougs oppkjøp er problematiske. Jeg skulle selv gjerne sett det ugjort. Dette er et problem det går an å forholde seg til, som kan overvåkes og diskuteres. Men problemet er ikke så stort at det er verdt å ofre den faste bokprisen for det. Det er få i bransjen som mener at bokhandeloppkjøpene er så negative at de ønsker seg fri pris.

Heger sier at motstanderne av fri pris «pakker pengeinteressene inn i et kulturelt ferniss.» Vi vet at Cappelens direktør Sindre Guldvog, med Heger på slep, har ønsket fri pris på bøker før disse oppkjøpene, fordi de har sett på dette som Cappelens mulighet til å styrke seg i markedet. (Der tror jeg de tar feil, men det er en annen sak). Og det kan godt tenkes at Gyldendal, Aschehoug, Damm og de andre som ønsker fast pris mener de klarer seg best med det. Men det står ikke i motsetning til at den bransjeavtalen vi har i dag ivaretar viktige kulturelle forpliktelser. «Jeg skjønner ikke hvordan folk ikke kan være enig med meg», undrer Heger. Ja, hvorfor er ikke vi andre enige med Heger og Guldvog?

DET ER JO FORDI

vi ser at det finnes mange bokhandlere, mange av dem er svært gode, at smale bøker er tilgjengelige i bokhandlene, at forlag av alle slag får tilby sine bøker og blir hørt. Forlagsmangfoldet har økt betydelig de siste årene. Forfatterne har verdens høyeste royalty. Den nasjonale litteraturen står sterkt og er god. Omsetningen av bøker er verdens høyeste (eller nest høyeste). Bransjeavtalen er hjørnesteinen i dette systemet, og kjernen i bransjeavtalen er fastprisen.

Heger prøver i intervjuet å late som fri bokpris ikke vil endre på noe av dette.

«Det er bare friprisen som er viktig for meg» sier han og vil beholde bransjeavtalen uten fastpris. Kollektive avtaler, innkjøpsordninger osv. vil han også beholde. Men er det ikke han som pakker sine pengeinteresser inn i en kulturell ferniss? Kan vi stole på Heger? Kan han garantere at det blir slik han tror? Hva om det ikke blir slik? Tar han på seg ansvaret for det som skjer da? Hvordan er det i land med fripris?

I NORGE IDAG

sendes alle norske og endel oversatte skjønnlitterære bøker ut som 1. eksemplar til ca. 300 bokhandlere. Det betyr at den smaleste diktsamling er fysisk tilgjengelig i 300 av landets bokhandler. Og bokhandlene har skaffeplikt. Hvordan er det i fripris-landet Sverige?

Da det mellomstore kvalitetsforlaget Atlantis tilbød 1. eksemplar etter den norske modellen, med 70% rabatt var responsen negativ. De små forlagene har store problemer med å få fram sine bøker i svensk bokhandel. I Norge får hvert minste forlag, de kristne også, lov til å komme på bokhandelkjedenes bokmøter og selge inn sine bøker. Når vi forteller det til våre venner i Sverige, så nekter de å tro det.

Finland har vært Sindre Guldvogs fremste eksempel når det gjelder kulturelle ordninger under fri pris. Der har de hatt en slags 1.-eksemplar ordning, men som i fjor var i oppløsning. Bokhandlene orket ikke mer. Men da jeg undersøkte ordningen, viste den seg å være av en helt annen kvalitet en den norske. Den finske var en slags sovjetisk kommisjonsordning, mens den norske handler om salg av bøker, som også gir forfatterne full royalty for de 300 eksemplarene. Bøkene blir spredd, og dette er en viktig inntektskilde for norske forfattere. Garanterer Heger og Guldvog at dette fortsetter? Det vet de at de ikke kan, for all erfaring viser at det motsatte er tilfelle.

En kjensgjerning under fri pris er at det blir færre bokhandlere. Det blir dårligere bokhandlere, og tilgjengeligheten av særlig den smale litteraturen blir dårligere.

Små forlag vil få det verre under fripris, de vil ikke få lov til å være med i det store kretsløpet som nå, de vil måtte selge bøker fra stands og over postordre.

TAPERNE UNDER FRI PRIS

er ikke bare bokhandlerne, men også forfatterne. De kollektive avtalene er allerede under press. Ser vi på Sverige så har forlag og forfattere ingen normalkontrakt. Forholdet dem i mellom er svært spent, ja nesten fiendtlig.

En bestselger forfatter får ca.30-35 kroner i royalty for en bok som har en veiledende pris på kr. 300, i Norge vil en forfatter få 50,- og det får alle. I Sverige blir royaltygrunnlaget presset ned fordi man gir store rabatter. Det vil nødvendigvis komme i Norge også under fri pris: Til det verre.

Så kan man hevde at støtteordningene vil kompensere. Ja, det vil de nok i en periode, men jeg tror at en fripris-situasjon vil legge press på ordningene slik at de over tid vil endres. Den faste bokprisen er grunnlaget for hele bransjeavtalen og de kollektive avtalene vi har. Fri pris vil gi kvalitative endringer og vil føre til store forandringer i det kulturelle landskapet.

Vi har et system for bokas kretsløp i Norge som fungerer bra. Det er bygd på solidaritet og kollektive avtaler, som begrenser de frie kreftens spill. Det er på en måte et økologisk system som har bygd seg opp, og en skal være ganske dum eller naiv om en tror at alt vil fortsette som før når man tar bort et eller to av de viktigste fundamentene i systemet.

BESTSELGERNE VIL BLI

billigere, mange andre bøker vil bli dyrere, og bransjen vil bli mer kommersiell. Jeg har merket meg at ingen tør hevde at kvalitetslitteraturen får bedre (eller i det minste like bra) vilkår under fri pris. Jeg skal ikke være skråsikker på hvor fort endringene vil komme, det kan være en kulturell treghet i systemet som gjør at forandringene skjer over tid, men forandringene vil komme. Eller det kan skje voldsomt, på kort tid.

Det som forundrer meg mest med Heger er at han kaller seg sosialist, men ikke skjønner dette med de økonomiske kreftens frie spill.