Bokbrenneren

Den norske poeten Bertrand Besigyes debut i 1993 kom som et smell. Så ble det stille. Nå skriver han på en roman, som skal syde av meget farlig erotikk, som han sier. Han har fortsatt sterke meninger - og stor tro på sitt eget talent.

- Jeg gikk under jorda for å få arbeidsro. Men nå er jeg klar igjen. Folk burde ha store forventninger til den romanen jeg skriver på nå. Til meg burde de ha det! sier han med fast blikk.

Han skammer seg ikke over å skryte av seg selv, snarere berømmer han seg selv for det unorske i det. Han sammenlikner seg med Mohammed Ali, som skrøt av seg selv, og nettopp derfor klarte å bli den beste.

Bertrand Besigye er lei av den norske middelmådigheten. I et tv-program om den norske folkesjela som kommer til høsten, deltar han med sterke uttalelser om fjøsnissementaliteten han mener rår her.

- Det må renses opp i norsk kulturliv. Det burde arrangeres bokbål hvor man brant opp flommen av middelmådig norsk litteratur, sier han.

Så gjenstår det å se om romanen han skriver på smeller hardere enn diktsamlingen fra 1993 gjorde.

- Det var langtlivsdyktig det jeg gjorde den gangen, sier han.

Men diktsamlingen min var som å sprette en champagnekork. Nå kommer selve måltidet, sier han.

Den første tida etter at den bejublede diktsamlingen kom ut, skjedde det svært mye rundt Besigye. Samlingen solgte så mye at den ble trykt opp i pocketutgave, han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for 1994, opptrådte på tv og i utallige intervjuer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Myter ble skapt om ham, noe poeten selv bidro til med en historie om da han gikk nedover Karl Johans gate i Oslo og ropte «Jeg er!», og ble arrestert for det.

- En gang møtte jeg en jente som fortalte meg at poeten Besigye hadde begått selvmord. Da skjønte jeg at jeg kunne gå i fred på gata igjen.

Fem år etter boka «Og du dør så langsomt at du tror du lever», som nærmest har blitt et begrep, føler han ikke lenger noe press på seg til å skrive en ny diktsamling.

- I begynnelsen ble jeg spurt nesten hver dag om jeg ikke skulle skrive en bok til. Da merket jeg nok presset litt, sier han.

Besigye får fortsatt telefoner fra bedrifter og institusjoner som vil at han skal lese diktene sine høyt.

Han har tatt strøjobber for å overleve, har reist til utlandet, og tror ikke at Norge er noe blivende sted.

- Oslo er ikke en urban kulturby, men en landsby. Den dagen en limousin kan kjøre ubemerket gjennom gatene, vil det ha blitt en urban by!

Han blir veltalende når han snakker om Norge, Bertrand. Han finner stadig voldsommere metaforer, Norge som selve verdenshullet, Norge som den svartedauden som herja her en gang... En ektefølt entusiasme lyser opp trekkene hans.

Han mener at romanen har et større potensiale enn diktsamlingen, og har gitt seg i kast med en historisk roman. Han vet ikke når den kommer, men sier den skal syde av «meget farlig erotikk».

- Poesien er en oral form, og vil gå tilbake til sine røtter, nemlig det muntlige. I fremtiden vil poesi komme på CD-innspillinger, sier han. Nå har han gitt seg i kast med en historisk roman.

- Jeg er spent som en bue. De siste årene har jeg spent og spent buen, og når jeg slipper vil pila gå til den andre siden av jorda, sier Bertrand Besigye.

UKONVENSJONELL: -Jeg var ukonvensjonell den gangen og jeg er det nå, fordi det ligger mitt vesen! sier B ertrand Besigye. Poeten drikker te med pepper - og liker det.