KLASSIKERSINKE: Norge ligger langt etter i oversettelser av klassisk litteratur. Når ble for eksempel Homers (bildet) «Odysseen» og «Iliaden» oversatt sist, spør artikkelforfatteren. Foto: Georgios Kefalas / AP / NTB Scanpix.
KLASSIKERSINKE: Norge ligger langt etter i oversettelser av klassisk litteratur. Når ble for eksempel Homers (bildet) «Odysseen» og «Iliaden» oversatt sist, spør artikkelforfatteren. Foto: Georgios Kefalas / AP / NTB Scanpix.Vis mer

Bøker du ikke blir ferdig med

På årets nest siste dag feirer vi litteratur som har overlevd sin egen tid.

KOMMENTAR: Hva er en klassiker? Hvorfor lese bøker som får denne merkelappen? Er ikke klassikere ofte utdaterte fortellinger fra en tid som er umulig for et moderne menneske å kjenne seg igjen i?

Selvsagt ikke. For den som har kjent fortryllelsen ved å la seg favne av et mesterlig, litterært univers, enten det er to, tre tusen år gammelt eller rykende ferskt, gjelder ikke slike innvendinger. Litteratur tilbyr en reise i tid og rom, i følelser og erfaring. Derfor er det verdifullt når våre forlag midt oppe i sine nådeløse krav til inntjening koster på seg å utgi mer eller mindre klassiske verk, med og uten støtte.

I høst har Gyldendal feiret et samarbeid med Institutt for historiske studier ved NTNU, som under ledelse av Thea Selliaas Thorsen fra 2014 setter i gang prosjektet «Kanon — Antikkens litteratur på norsk». Norge ligger langt bakpå når det gjelder oversettelser av den klassiske litteraturen. Når ble for eksempel «Odysseen» og «Iliaden» oversatt sist?

Men vi er ikke helt blanke. Allerede kommer hittil uoversatte verk av greske filosofer, romerske retorikere og renessansetenkere på norsk. Forlaget Bokvennen utgir uten å nøle det ene verket etter det andre, av Platon, Aristoteles, Pascal, Swedenborg, Freud og Levinas. Spartacus har fullført Friedrich Nietzsches samlede i løpet av året, og Oktober fortsetter å utgi Søren Kierkegaard.

Dagbladets boksider har i løpet av året hatt glede av å feire utgivelsen av to verk signert den brasilianske dikteren Machado De Assis (1839—1908) på Ka Forlag. Eller den særdeles vakkert utførte «Kaptein Grants barn» av Jules Verne. Og en utpreget «forfatternes forfatter» fra USA, James Salter med romanen «Lysår» (1975). Men ofte skjer slike utgivelsesbragder i all stillhet, overskygget av dagsaktuelle bagateller.

Det var for eksempel rene tilfeldigheter som gjorde oss kjent med at Flyt Forlag har utgitt en nydelig, liten utgave av Robert Louis Stevensons udødelige «Skatten på sjørøverøya», i en flunkende ny oversettelse av Bjørg Hawthorne. Forleden kom Edvard Hoem ut med en ny gjendiktning av «Hamlet». Det er minst den sjette på norsk. Men det gjør ikke noe. Leser du den, finner du garantert noe nytt. Så rike tekster rommer alltid nye spørsmål og nye svar.

Italo Calvino har utgitt ei bok som på engelsk heter «Why Read the Classics?». Svaret framfører han i femten punkter. Blant disse er følgende:

«En klassiker er en bok som hver gang den leses byr på en like stor følelse av å oppdage noe nytt som første gang.»

«En klassiker er en bok som selv når vi leser den for første gang, gir en følelse av å lese om igjen noe vi har lest før.»

«En klassiker er en bok som aldri har tømt alt den har å si for sine lesere.»

Jeg tenker på Olof Lagercrantz, som leste samme bok om og om igjen og som hver gang fant noe nytt, en erfaring han formidlet i sine bøker om Dante, Joseph Conrad, Marcel Proust og James Joyce. Bøker som ikke har verken begynnelse eller slutt, og som kommer til å overleve oss alle med sine hemmeligheter.