BOKSAMLING:  Biblioteket på Eidsvollsbygningen er typisk for boksamlingene hos landets stormenn. Men Henrik Wergeland ønsket at bøker skulle dale som "lysende regn" ned på fattig og rik. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
BOKSAMLING: Biblioteket på Eidsvollsbygningen er typisk for boksamlingene hos landets stormenn. Men Henrik Wergeland ønsket at bøker skulle dale som "lysende regn" ned på fattig og rik. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Bøker, frihet og likhet

Hva skjer med folk når de lærer seg å lese bøker?

Kommentar

Elisabeth S. Eide, som er forsker ved Nasjonalbiblioteket, har gjennomført en undersøkelse av norske boksamlinger fra 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Dette har hun sist høst publisert som praktbok på Pax, «Bøker i Norge». Den kan leses som et bidrag til 2014-jubileet for grunnloven og demokratiseringen av Norge.

De historiske framstillingene av Norge under dansketid og de første tiår etter 1814 har lagt vekt på den ulike fordeling av kunnskap mellom en opplyst borger- og embetsmannselite og en uvitende og bakstreversk allmue, med bøndene som kjerne. Elisabeth Eide viser med tilslutning av en rekke detaljstudier i seinere år at dette i beste fall er unyansert, og i verste fall feil. Det fantes bøker blant bønder og husmenn allerede på 1700-tallet, og det var slett ikke bare religiøse skrifter, men bøker om andre land og kulturer eller om gode jorddyrkingsmetoder. Og framfor alt, med tanke på 1814: Boksamlinger kunne inneholde skrifter av opplysningstidas fremste retts- og statstenkere.

Eide har gjennomført om lag 100 reiser rundt i landet for å se på og analysere gamle private boksamlinger. De største samlingene har som rimelig er, tilhørt velstående familier. Flere av de ledende menn på Eidsvoll i 1814 hadde store boksamlinger og var vidt beleste. Mange har bøker på de fleste store språkene i Europa, med emner som sto sentralt i den offentlige diskusjonen i alle land på denne tida. Men også blant bøndene, både små og store, registrerer hun opplysningsskrifter og bøker som berører emner som strekker seg ut over de tradisjonelt teologiske. Jo seinere på 1800-tallet bøkene er datert, desto større betydning får den sekulære sakprosaen. Etter hvert kommer også skjønnlitteraturen til.

Men bøker var dyre, og allerede på 1700-tallet gikk både borgere og bønder sammen i leseselskap. Slik fremmet også boklesningen fellesskap, også blant kvinner. Bøkene bidro dessuten til nasjonsbyggingen ved at de formidlet felles kunnskap til de mest fjerntliggende områdene, til fjell- og fjord, til sør, vest og nord. Bøker og lesning fungerte da som nå integrerende.

Den franske sosiologen Michel Foucault hevder at skriftmestring forandrer tenkemønsteret hos individet. Mens magisk, tradisjonell og konkret tenkning er knyttet til muntlig kultur, gir skrift anledning til mer generaliserende, analytisk og langsiktig tenkning. De som mestrer lesning og skriving kan inspireres til tanker om ting utenfor bygda, om sammenhenger mellom det som gjøres i dag, og det som blir i morgen eller enda lenger fram i tid. Tanker kan tenkes om nasjon og stat som fenomener større enn fut, prest og skriver. Slik kom nylig den arabiske våren.

Elisabeth Eides bok kaster lys over utviklingen i Norge før og etter 1814. Ideer om frigjøring fra eneveldets lenker, bånd og tvang, muligheten for demokratisk deltaking og kunnskapsspredning fant godt jordsmonn på Bogstad og Eidsvoll, og på mange embetsmannsgårder landet rundt. Men sannelig var det slik også på Kraabøl i Gausdal, hos Christopher Hjeltnes i Ulvik og på svært mange andre gårder og stuer landet rundt.