Bokhandlerens stjernenapp

Med Julia Roberts i rollen som seg selv og Hugh Grant i rollen som det stikk motsatte kan «Notting Hill» vanskelig bli annet enn en publikumsdrager. Hugh er fæl. Nåde, nåde! Filmen er hyggelig likevel.

Iblant er det jo slik at summen er bedre enn de enkelte delene. Grant er en nokså stor del av «Notting Hill,» og han er ikke alene om å skjemme verket. Et par sekvenser er direkte ulidelige.

Men laget bak «Fire bryllup og en gravferd» formidler også eventyrromantikk i lun atmosfære, stemningsfulle bilder og småmorsomme scener - en slags omvendt Askepott-historie med Hugh alias William Thacker som den enkle bokhandler fortapt i en filmprinsesse.

Julia

stråler

Julia går under navnet Anna Scott, en jaget verdensstjerne, stakkar. En dag havner hun i bokhandelen, hvorpå ting skjer, ikke just til vår måpende forbauselse. Det var i grunnen det.

Her må det sies at Roberts har en utvilsom utstråling. Hun glitrer scenevant der oppe på lerretet.

Til gjengjeld gjennomfører Grant sin n-te forestilling som klomsete engelskmann. Replikkene «Oh, my God,» «Oh, I\'m sorry» og «Oh, right» faller tett som hagl. Sant nok har han ikke skrevet dem selv, men fyren har ikke mer spennvidde enn Vidar Theisen.

Riktig søtt

Denne enstrengethet fungerer fint i filmens vittigste scene, hvor vår mann uforvarende havner blant et kobbel filmjournalister og må prøve seg som intervjuer. For øvrig kunne manusforfatterne godt slått ut håret mer på den humoristiske siden, og de burde definitivt spart oss for noen uutholdelige «synes-synd-på-filmstjerner»-scener med Anna-Julia.

På sidelinjen står Rhys Ifans fram som Williams hysterisk rotete leieboer, Spike. Ifans gir utvilsomt jernet, iblant i meste laget. Ellers et «fy» til oversetteren som ikke vet at Winnie the Pooh er Ole Brumm på norsk.

Egentlig ville det vært morsommere om det var Hugh Grant som spilte seg selv, altså tidligere horekunde. Men det ville selvsagt blitt noe ganske annet enn dette søte tidsfordriv.