KLASSIKER: Jean-Jacques Rosseaus
KLASSIKER: Jean-Jacques RosseausVis mer

Bokhøsten innledes med en lecablokk

En av europeisk histories grunnsteiner på norsk for første gang.

||| KOMMENTAR: Enkelte forlag synes å insistere på viktigheten av at alle verdenslitteraturens klassikere ideelt sett skal foreligge på norsk. Et av dem er Vidarforlaget, som tjuvstarter bokhøsten med en serie på fire av europeisk histories grunnsteiner; to verk av Aristoteles, «Om sjelen» og «Athenernes statsforvaltning», John Miltons «Areopagitica — eller om trykkefrihet» og ikke minst Jean-Jacques Rousseaus «Emile — eller om oppdragelse». Slike utgivelser krever mer av oversettere enn bøker flest. Å utgi dem røper en tro på at intellektuell oppdragelse er et gode, og at historien har et og annet å bidra med også for moderne mennesker, omgitt som de er av en informasjonsflom kloden aldri har sett maken til.

Det største, i hvert fall det tyngste, løftet i denne bokserien er Rousseaus verk om oppdragelsen. Aldri før har det foreligget på norsk. Boka rommer 664 sider, og inneholder tanker om mennesket og samfunnet som har hatt en uvurderlig innflytelse både på revolusjonsbevegelser, på litterære trender, skoleverk og tanker om oppdragelse helt fram til vår tid. Boka er, som den tapre oversetteren Kirsten Marianne Bessesen skriver i sitt engasjerte forord, «et konglomerat av stilarter». Den er en blanding av romankunst, filosofi, avhandling, idealistisk skrift, konkrete anvisninger, kunnskapsverk, det sprenger alle grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etterordet står den sprenglærde Hans Kolstad for. Han gjør rede for verket på en lettbegripelig måte, samtidig som han forteller den fargesterke historien om universalgeniet Rousseau (1712-1778), dette evig nysgjerrige og utforskende mennesket, som søkte kunnskap innen nær sagt ethvert fagfelt, fra musikk til matematikk, og brukte den til å skrive kritiske og dypt originale verker om mennesket og dets forutsetninger. I tur og orden ble han bejublet og forfulgt. «Emile» kom ut samtidig med «Om samfunnspakten». Begge bøkene ble forbudt og beordret brent av den franske stat. Innholdet i bøkene fikk sterk innflytelse på den franske revolusjonen og alle de nasjonale frihetsbevegelsene som oppsto i dens kjølvann, inkludert den norske.

Svært forenklet hadde Rousseau et optimistisk syn på mennesket. Han hadde tro på barnets naturlige forutsetninger for godhet, toleranse og frihet, men var desto mer flengende overfor sivilisasjonen og samfunnsdannelsen som knuste denne naturtilstanden og framelsket grådighet, karrierejag og alles krig mot alle. En uaktuell problemstilling? Knapt nok. Og om «Emile» er omfattende, hadde den nok vært slitsom å gjennomføre. På siste side er Emile ferdigoppdratt, om man kan uttrykke det slik, og sier til sin læremester: «De har utført Deres; led meg slik at jeg kan følge Deres eksempel. Og hvil ut — det er på tide.»